Jord-vendt og himmel-nær

Vindu 22 - Det siste

2011-12-22T23:18:00.000+01:00

I kveld åpnet retreaten.

Så da lukker jeg adventsvinduene. Litt før tida, men...

tilbakeblikket må ligge litt.

Nå er jeg her og nå.

God jul fra oss 9 julepilegrimer på Sandom!

Vindu 21: Før helga

2011-12-21T22:37:00.001+01:00

I dag har jeg vært i Lom og gjort retreat-innkjøp. Det er ikke lite som skal til, med tanke på helgedager og stengte butikker.

Men jeg synes det er fint at det er slik likevel.

Da jeg kom til Japan for 30 år siden, hadde de fremdeles nyttårshelg. Tre stille dager på rad, uten shopping. Husmødrene laga nyttårsmat som sto seg. De skulle jo også ha fri. Det var helg. Slik vi har julehelg.

Nå har de åpne butikkene og handlenyttår spist opp helgedagene, og jeg tror de har tapt noe viktig. Selv om det er så praktisk å kunne stikke på butikken når som helst.

Å ta vare på helga – pusterommet – annerledesrommet.

Kanskje gjør det meg åpen for Gud på en annen måte enn ellers?

Vindu 20: Snart julekveld

2011-12-20T23:19:00.001+01:00

julekvelden

vart dørene opna

og me gjekk stilt inn i æva

kveld attom tid og stad

juledags morgon

fann oss rikare att

då brann Du stilt i våre rom

kveld attom tid

og her er duka til møte

heretter er me

møtestader

julekvelder

der dører opnast

og Du og menneske finn kvarandre

stille rom

der tog står

og høgtalarane teier

kyrkjerom

der bord vert sette fram

og ljos tende

julekveld

men tog tråklar berre vidare

utanfor

( fra mi første jul i Japan)

Vindu 19: Stjernevegen

2011-12-19T23:46:00.002+01:00

Jeg visste ikke at det fantes så mange stjerner før jeg kom hit.

Jeg har bodd for lenge i byen.

Men når jeg går langs Kollavegen, uten gatelys eller lys fra hus, ser jeg at de stjernebildene vi kjenner også har en bakgrunn av svakere stjernelys som strekker seg i en uendelighet bakover.

Det er når det er mørkest at stjernene blir tydelige.

Når andre lys ikke tar fokuset vekk.

Hva er mitt fokus nå?

ここの星空は、何ともいえない。

星は、あれだかあったのか、と。

町の中を歩いていた私は知らなかった。

星はくらうほどみえる。

ほかの光がじゃまにならないとき。

Vindu 18: Fire lys

2011-12-18T21:28:00.002+01:00

Søndag før jul. Når julaften og første juledag falt på en hverdag, som de oftest gjorde, var det denne søndagen som ble julefeiringa.

Men så ble 23. desember fridag da den nåværende keiseren kom på tronen, fordi det er hans fødselsdag. Og den kunne like gjerne brukes til å feire Kongenes Konges fødselsdag med noen! Jeg underviste ungdomsskolegruppa hver søndag i kirka, og et år laga vi dukketeater om de hellige tre konger, og framførte det på lysmessa om kvelden. Vi hadde brukt mesteparten av høstens samlimger til å lage dukker, kulisser og lyd, så vi trengte bare å stå bak og bevege dukkene. Etter denne harde jobbinga var det kjekt å invitere dem heim til meg til en liten julefest med god mat, og da passet 23. desember godt, for da hadde de jo fri på dagen.

Men et år fant jeg ut at vi skulle prøve å gjøre noe for noen andre istedet. Via en av de andre søndagsskolelærerne fikk jeg kontakt med et barnehjem. Vi fikk lov å komme dit for å lage julepynt sammen med barna. Men dette idealistiske foretaket var ikke like populært som fest hos meg! Bare ei av jentene blei med. Men for henne ble det en sterk opplevelse. Ungene nærmest kasta seg over oss, sultne på kontakt, og ville nesten ikke la oss dra igjen! Dette var en ny side av Japan , som jeg ikke hadde visst fantes. Barnas kontakthunger og gleden over å få besøk utenfra, og den umiddelbare tilliten de viste, gjorde inntrykk. Og jeg skulle gjerne ha delt opplevelsen med mange i kirken…

Hva kan jeg gjøre for noen andre denne jula – noen som ikke har ressurser til å gi noe igjen?

津教会で働いていたとき毎週教会学校の中学生会で教えていました。ある年はかさたちの人形劇を作りました。人形から声や音楽の吹き込みまで、全部時間をかけて自分たちで用意していました。教会のクリスマス会でみなに見せました。あとで１２月２３日に、いつものように私の部屋で中学生だけのクリスマス会をやりました。ところが、次の年私が考えたのは、今度は自分たちの楽しみだけではなく、みなで人のために何かしてあげたら、どうか、とのこと。知り合いをとおして親のいない子供たちの施設と連絡がとれました。そして、２３日にそこへいって子供たちとクリスマス飾りを作ることにしました。行ったのは、私と中学生の女の子と二人だけでした。子供たちは大喜びで、私たちを離そうとしませんでした。すごく印象的な出会いでした。やはり、こんな日本もあったのね。。。

私たち二人は、その子供たちのさびしさを感じながら、行ってよかったと、帰りました。

今年のクリスマスに、お返しできない人のために何が出来るのでしょうか。

Vindu 17: Refleksjoner langs Kollavegen

2011-12-17T22:49:00.002+01:00

I dag var jeg på Lillehammer, og spaserte hjem igjen fra busstoppet langs Kollavegen, ei strekning på 3,5 km. Hvit veg omkranset av mørk skog, under stjernene. Ingen biler eller joggere , bare lyden av et fly som prøvde å konkurrere med de andre himmellysene.

Jeg gikk og tenkte på at slike veger kjenner jeg også fra Japan! En av dem gikk til fjellbygda Misugi, der det var ei lita kirke, og der har jeg opplevd flere julefester. Lange strekninger av vegen dit var uten veglys eller lys fra hus. Der kunne vi se både tanuki ( en slektning av vaskebjørn?) og rev i lyset fra billyktene, og vegen var omkranset av høye, mørke bartrær. Den vesle kirka lå i ei skråning mot elva, vis a vis landsbyens gravsted. Det første som møtte oss i døra, var den største julekransen jeg noensinne har sett, av ekte vare, plukket og laget på stedet!

Vanligvis kom det under 10 på gudstjenestene, men til jul var kirka full. Mange kom fra kirkene omkring for å støtte opp. Noen hadde fylt bilen med kaker fra formiddagens fest, for jul i Misugi var alltid på ettermiddags-eller kveldstid.

Kirkerommet liknet ei gammeldags skolestue, med stoler og pulter. Det var et lite orgel foran, og et muntert juletre. Etter lysmessa ble pulter og stoler plassert i en stor hestesko . Og her fikk vi den mest eksotiske julemiddagen jeg har smakt – skikkelig stedegen, og velsmakende! Det var ei diger gryte med vinterretten oden, som er kjøtt, hele kokte egg, rotfrukter, fiskemat mm som har stått og putret i en god saus av bl.a. soya, helt til eggene har blitt brune på utsida. Så porsjoneres den ut,tilsettes litt godt krydret saus, og serveres med dampende ris, og ditto miso-suppe. Det er bare deilig, og dette er det eneste stedet jeg har fått det som julemat. Men hvorfor ikke? Alle blir varme og glade og mette, og vi kan fortsette festen med sang – og musikk-opptredener, allsang og hyggelig prat. De søte, gode vinter-mandarinene(mikan) hører selvsagt med, og varm te, og så bløtkake.

Hva om jeg gjorde noe annerledes denne jula?

Kunne det bli et nytt møte med Jesusbarnet?

今日リレハマー市へ行って来ました。行き帰りはバスで、ここからバスステーまで３．５キロです。零下１０度以下であっても、運動がてら歩いてきた。さびしい道ですので、星空はすばらしかった！

そこで、美杉村のことを思い出しました。そこへ通っていった道も狭くて、森の中のみちだった。特に美杉教会のクリスマスのことを思い出しました。あそこのクリスマス料理はいつもおでんでした。とてもおいしくて、すばらしいクリスマス会でした。ノルウエー人にとって、少しかわっていますが、日本の冬料理をクリスマス料理に作るのは、すばらしいことだと思います。

美杉教会のクリスマスを懐かしく思っています。そして、自分はこのクリスマスこそ何かいつものことと違っていることをすれば、クリスマスの意味はもっとはっきりするなのではないか、と考えるようになりました。

Vindu 16: Lystunnellen

2011-12-16T14:38:00.000+01:00

Vanligvis tenker vi på mørke og tunge tider når vi snakker om å komme gjennom en tunnel i overført betydning. Men her er lystunnellen!

Jeg kom til å tenke på den mens jeg satt og laga opplegg til nyttårsretreaten, og fant dette:

" Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger gå mot din soloppgang."

Er det ikke fint illustrert ovenfor?

Lystunnellen fantes i en stor park nær Nagoya. Vår og høst blomstret det blomster, rundt jul og nyttår lys.

Denne tradisjonen med å pynte med elektrisk lys ute i forbindelse med jul/nyttår er jo ikke opprinnelig japansk, men har bredt seg de siste årene. Spesielt etter det store jordskjelvet i Hanshin-området ( der Kobe ligger) i 1995.Da var det noen som fant ut at de ville minnes ofrene med å lage lysgater i desember. Og når japanerne gjør noe, gjør de det grundig! Tenk deg at du går og er omgitt av et hav av lys, og ei folkemengde så tett at du må puste i takt med sidemannen - dere siger framover i lysglansen, flere kvartaler varer det, helt til det stopper i en stor park litt nedenfor Kobe stasjon, og folkemengden løser seg sakte opp og hver finner sin bil og sitt tog. En og annen mobiltelefon eller et kamera prøver forgjeves å fange inn prakten. Men det må sees og oppleves! Det er som en annen verden.

Å gå her ble en slags juletradisjon, en erstatning for alle de norske julegatene. Og det en god en !

"Folkeslag skal gå mot ditt lys" - måtte det bli tett da også!

Vindu 15: Enkle gleder

2011-12-15T22:55:00.002+01:00

Jeg har fått tak i julenek, og gleder meg som en unge . Det første som jeg har satt opp selv! Så nå er det juletun her, med adventstre og nek, og krans på døra. Stjerner og lys i vinduskarmene.

Å feire jul for første gang her for 4 år siden var som å “grynne” over et snødekt jorde. De små tingene som alle andre tok som selvsagt, var nye for meg. Jeg skulle feire norsk jul i eget hjem for første gang, med mine egne, og ikke barndomshjemmets ting og tradisjoner! For der har jeg jo feira mange juler, og takker for dem… Men nå tok jeg den norske jula i eie, selv om jeg holder fast på at jeg vil feire den med retreat!

Så frydet jeg meg over å kunne gå ut og velge et juletre, sage ned og ta med hjem selv. Jeg kjøpte juletrefot og “ordentlige” juletrelys. Og adventsstjerne, for nå hadde jeg et vindu den syntes skikkelig gjennom.

Selvfølgelig feira jeg jul i egen leilighet i Japan. Men det var ikke lett å få tak i et ekte juletre, noe bildet idag illustrerer! Og japanske stuer er ikke laga for å se inn i. De har begynt å pynte med julelys på utsiden istedet.

Og endelig synes jeg juletrepynten kommer til sin rett. De to slitte eskene har fulgt meg i alle år, litt fra Japan, litt fra Norge, noe kjøpt og noe laget.

Jeg skal som sagt være på retreat i jula, og ikke engang overnatte her. Men jeg kommer nok til å pynte treet likevel. Det er allerede lenge siden jeg bestemte meg for hvilket tre det måtte bli…

Små barn har enkle gleder – ja, Guds barn har enkle gleder! Og dype.

こちに着てから、クリスマスの楽しみが増えました。たとえば、自分で近くでクリスマス・ツリーをきってきます。日本から持ってきた飾りを生かします！

シンプル・ライフですね。

そういう楽しくても、豪華でないクリスマスを祝いたい。初めてのクリスマスのように。

子供を喜ばせるのは、簡単だといわれます。神様の子供もそうです。シンプルでも深い喜びです。

Vindu 14: Pepperkaker

2011-12-14T20:37:00.002+01:00

I dag kunne jeg konstatere at småkakene på Sandom er i boks – takket være frivillige! Bortsett fra pepperkakene…

Hvorfor tenker jeg at de må være med?

Jeg tror det er fordi de var eksotiske i Japan – tenk bare: Pepperkaker! Folk sperra øynene opp når de hørte navnet oversatt til japansk. Så dette var en favoritt på bakekurs før jul, og som innslag på kjærlighetsmåltidet vi feira jul med i kirka. Jeg ga også naboene i blokka en pose pepperkaker og et julekort som hilsen. Jula var ei fin tid for å bli kjent!

Og så kunne barna være med og lage figurer så mye de ville. En gang laget vi hull i dem før de ble stekt, for å kunne sette sløyfe på og bruke dem som gave på barnefest før jul.

Og mens kirkerommet fyltes av herlig duft satte vi oss rundt bordet og snakka om hva jula er.

Bildet er fra min siste jul i Japan, som ble preget av ei stor sorg: Ei av de søkende som er med og baker her, døde av en overdose med piller bare ei uke før jul. Kanskje var det et uhell, kanskje tok hun sitt eget liv.

Og kanskje er det også det pepperkakene minner meg om?

Å ikke kunne strekke til overfor dem en har fått ansvar for.

Men tiden gjør også minnene myke – bare et streif av vemod når bildet dukker opp.

Og jeg kan overlate det til Ham som kjenner alt.

クリスマスの小クッキーはほとんど出来ていますーペパークッキー以外に。

日本にいたときは、このこしょクッキーをいつも作りました。お菓子教室にも、教会のクリスマスにも。そして、近所の方のクリスマス・挨拶にも。

このクッキーは、子供たちのにんきものだった。いろいろな形は出来ますね。焼く前に穴をあければ赤いりっぼんもつけられます。そうすると最高の子供クリスマス・プレゼントです。

クッキーの香りが漂っていく部屋のテーブルを囲んでクリスマスの話もします。。

この写真は私が日本にいた最後のクリスマスにとりました。このクリスマスには、悲しいことがありました。一緒にクッキーを作ってくれた求道者の女性がクリスマスの一週間前になくなりました。自殺か、事故かは、はっきりわかりませんが。

ぺぱー・クッキーを作ると、彼女のことを思い出します。自分が足りなかったことも。

しかし、時間がたつにつれて悲しみもやわらかくなってきます。写真を見るときだけ、思い出に触れる。

そして、すべてを知ってくださる神様にすべてをゆだねます。

Vindu 13: Når jeg ikke rydder tid

2011-12-13T23:12:00.002+01:00

er det en annen som gjør det…

Dagen som så så travel ut, ble romslig på grunn av avlysninger av møter, ting jeg ikke hadde kontroll over.

Jeg undrer meg av og til over dette. Og lurer på om han rydder plass når han ser at jeg trenger det…

Det er kanskje selvsentrert å tenke slik, men det er lov å undres, midt i førjulstida.

For dette har skjedd mange ganger. Noen har ryddet rom for meg når jeg ikke har hatt vett til å gjøre det selv.

“Det er forgjeves at dere står tidlig opp og legger dere seint. Det samme gir han sine venner når de sover.” (fritt etter salme 127)

Han utfordrer meg stadig på dette. Det var aktuelt når jeg ville bruke kveldene til forberedelse og natta til julebrev under Japantida. Og det er det her på Sandom. Når jeg for eksempel står opp klokka seks for å rekke å gjøre klar varm lunsj til ei gruppe som likevel ikke kommer.

Å senke skuldrene og kjenne at en annen har kontrollen…også i desember!

I tillegg har jeg hatt gleden av å synge i kor på konsert – riktig lovsynge ham!

Og hele to av middagene til juleretreaten er nå i (fryse)- boks!

今日６時におきました、早く仕事へ行きました。お客様のお昼ご飯を作らないといけないと、思いました。ところが、お客様はこない、と連絡がありました。

忙しい時期なのに、無理をしていろいろしようと、思うと、神様は、スペースを作ってくださる。今日もそうでした。夕方は、婦人会で、夜は聖歌隊のクリスマス・コンサートで、おかげさまでゆっくりできました。

日本にいたときからよく経験しました。私が無理をしようとすると、神様が優しくストップ、といってくださる。早く起きても、遅く寝ても、無駄です。主は、夜寝ている友に必要なものを与えてくださる、と。

Vindu 12: Bare altfor travel…

2011-12-12T23:27:00.002+01:00

Advent kan være altfor travel, fordi jeg prøver å presse for mye inn i tida…og pus ser på meg med store øyne, når det ikke er tid for kos en gang! Når morgendagen er over, pus...

Vindu 11: Julebrev–meditasjon

2011-12-11T14:53:00.003+01:00

Barnet.
Denne jula sitter jeg med barnet på fanget.
I fred. I tilbedelse.
Jeg kjenner varmen. Kjenner på noe stort.
Han er min far – min bror – min venn –
Og nå barnet – barnet jeg aldri fikk.
Barnet jeg fikk!
Og jeg holder ham varlig og fast. Jeg er nær.
Han er nær.
Nærere enn noen gang…
Mens jeg tenker på og ber for alle dem som dette året mistet sine barn så altfor tidlig…

Vindu 10: Førjulsbakst

2011-12-10T19:04:00.002+01:00

I dag har jeg bakt Lussekatter til kvinneforeningsmøtet tirsdag. Vi skal ha møte klokka fem, så kan de som vil også få med seg julekonserten i Lomskyrkja seinere på kvelden. Selv blir jeg bare med på begynnelsen, siden Lomsklangen skal øve endel i kyrkja først…

Å bake er også en måte å rydde veg på. Og nå snakker vi ikke om vegen til mannens hjerte!! Slik har det ihvertfall ikke fungert for meg-. Men jeg hadde mange bake-og koke-kurs i kirka og hjemme i leiligheten min i Japan. Etter at jeg kom til Sandom, har jeg imidlertid skjønt at jeg har mye å lære når det gjelder norsk mat…!

Uansett, jeg laget fruktkaker og pepperkaker og grovbrød, og alle var vel fornøyde, også med kaffe-og bibelstunda når baksten var ferdig, eller mens vi venta på at den skulle bli det! Så kunne vi jo snakke litt om julepynten og meningen med den, også. Og øve oss på julesangene. Slik har flere av mine venninner, naboer, engelskelever og deres venninner blitt kjent med julebudskapet. Hvor de er nå, vet jeg ikke, men det gjør han som er vegen.

Det var kanskje på grunn av bakinga at menigheten i Yokkaichi ga meg to flotte, hjemmelagede forklær da jeg skulle heim etter første periode! De har ligget i en skuff helt siden da, men i det siste har jeg begynt å bruke dem. Det var jo derfor jeg fikk dem, tenker jeg – og så minner de meg om giverne, og å be for dem.

今日は、婦人会のために、Lussekatterとうい菓子パンを焼きました。Luciaの日は１２月１３日です。その日には、たまたま婦人会も、教会のクリスマス・コンサートもあります。

ケーキ作りも道備えのひとつの方法ですね。私はよく教会でまたは、自分の部屋で、お菓子教室を開いていました。ところで、こちへ着てからわかったのは、私のノルウエー料理の不十分なことです。。。

とにかく、日本でペパークッキーに、フルーツ・ケーキに、黒パンに、全部教えたりしました。そして、皆さんは喜んでくださったのです。ケーキがオーブンでできるまでに、コーヒーを飲んだり、聖書の話をしたりしました。クリスマス飾りのことも説明して、賛美歌を歌いました。こうして友達や近所の方とか英語クラスの生徒たちとその友達は、クリスマスのメッセージを聞くことができました。彼女たちは今どこにいるのかは、私はわかりませんが、道である方がご存知です。

料理教室のこともあって、四日市教会の皆様に素敵なエープロンを二つ頂ましt。長い間たんすに入ったままでした。きれいですので着るのはもったいないと思いました。でも、最近は、出しました。なぜかといいますと、使うためにいただいたでしょう。それに、きるたんびにその教会のことを思い出したり祈ったりすることもできます。

Vindu 9: Å rydde veg

2011-12-09T22:12:00.002+01:00

Dagens tema sa seg igrunnen selv. Det var snø og vind i natt, så det var bare å ta snøskuffa fatt på parkeringsplassen. For etpar dager siden rydda jeg veg på en annen måte – jeg vannet den! Det vil si at jeg helte vann på stålisen og kasta sand eller snø over. Så gjorde kuldegradene sitt, og naboen kunne komme trygt ned til Nord Sandom med bilen.

Å rydde veg – et adventstema…

Mye av tjenesten i Japan var å rydde veg og legge til rette slik at mennesker kunne bli mer åpne for Jesus. Det er forresten det jeg driver med nå også – meditasjonsopplegget til jul og nyttår! Jeg lager ikke svarene, bare antyder retning, slik at Den Hellige Ånd får lede den enkelte gjest som Han vil….

Å være misjonær kunne bety å rydde veg på utradisjonelle måter. På bildet gjør jeg det jeg likte best, å preke i kirka, men det bød seg også andre prekestoler!

I flere år ble den norske prestefamilien og jeg invitert til et stort julearrangement på et leirsted, eller pensjonat, i ei av nabobygdene. Foranledningen var at de ønska en blåøyd julenisse… Vi forhandlet oss fram til en juleandakt også, så presten stilte i nissedrakt, og jeg i bunad for å presentere julas budskap! Ute i den mørke kvelden med over hundre mennesker tilstede var den praktiske delen ei stor utfordring, med lyskastere og høytaler. Størst oppmerksomhet fikk selvfølgelig nissen, som et år ankom i et kjempereinsdyr, et annet år i rakett!!! Så ble det gaver, og mat inne , i allefall for aktørene. Det var moro, men ble noen veger rydda? Det er det ikke så lett å svare på, men kontakter blei knytta, og menigheten fikk godt rykte. Vegrydding tar tid…Vi hadde også menighetstur med overnatting til dette stedet, Chakura utenfor byen Matsusaka.

Å rydde veg – noen ganger med snøskuffe, andre ganger med vann og snø – . Eller nissedrakt!

夕べは、また吹雪で今朝雪がけをしなければなりませんでした。二日前氷に水をかけてその上に雪や砂をかけました。そうしたら、零下が働いて、滑れなくなります。道を用意するって、いろいろな方法がありますね。宣教師の仕事も道を備えることですね。私の今の仕事もそうなのですが。

宣教師は時々変わった方法で道を開こうとします。上の写真で河芸教会の礼拝説教をさせていただいていますが、違った説教壇もありました。

松阪に住んでいたとき、ノルウエー人の牧師先生ご家族はある田舎町のクリスマス会に招待されました。なぜなら、目の青いサンタに着てほしいとのことで。が、私たちは、条件を出しました。クリスマス・メッセージもしたいのです。

そうしたら、牧師先生は、サンタ・クロースで、私は民族衣装でイエス様のことを少し話しました。百人以上がきてくれて、プログラムはすべて夜空の下。

楽しかったです！それで、道が開いたのでしょうか。それはわかりません。道路工事には時間がかかります。

そして、やり方もいろいろ。

Vindu 8: Velkommen!

2011-12-08T22:54:00.003+01:00

Når det ikke var noen annen til å gjøre det, måtte jeg skrive de store plakatene som vi satte opp utenfor kirka tidlig i advent, med stor tusj og tunga rett i munnen!

汚い字でも、私はときとき自分でクリスマスのポスターを書かないといけませんでした。

Velkommen til jul for barn 16.desember”

“Velkommen til julegudstjeneste og festmåltid 24.desember klokka 1030, og til julekveldsmesse på kvelden.”

Dette året falt julaften på en søndag, og vi kunne riktig feire jul. Ellers måtte vi ta den søndagen som lå nærmest, for her er den eneste røde datoen i jula keiserens fødselsdag 23.desember. Da går det forresten godt an å feire Kongenes Konge også!

Å feire jul mens alle andre har hverdag – det er ganske spesielt!四日市にいて最後のクリスマスは、ちょうど２４日でした。ノルウエー人のわたしにとって、平日のクリスマスは不思議なものでした。教会の私たちが祝いをしてもまわりは仕事をしたりします。

Men så var den første julekvelden sikkert en hverdag.

しかし、初めてのクリスマスは、平日にちがいませんでした。

Og det er der han vil bli født og leve – både i øst og vest….

イエス様は、私たちの平日に生まれ、そこで生きて生きたいと思います。西洋でも、東洋であっても。。

Vindu 7: Juleposten

2011-12-07T22:11:00.002+01:00

Dette ser veldig rotete ut, men det er julepostmappa som er poenget!

Tidlig i advent begynte julebrev og kort fra Norge å strømme inn. LMF-damene var helt klart vinneren her! Brevene og kortene ble lest med andakt og tente lys til en kopp kaffe, og så plassert i mappa. De som egnet seg best, ble siden hengt opp på veggen.

Mine egne julekort da?

Etterhvert ga jeg mer eller mindre opp å få alle ut før jul. Kirkens julearrangementer og forberedelser måtte gå først. I stedet svarte jeg på brevene like over nyttår.

Juleposten til Japan skulle vært avgårde i går. Jeg skriver kort for hånd til noen få som jeg vet ikke har eller sjekker e-post. Tegnene er ikke fine, og jeg må stadig se etter i den elektroniske ordboka om skrivemåten er riktig. I kveld oppdaget jeg at jeg hadde skrevet “vende tilbake” istedet for “møte”, men jeg håper mottakerne forstår sammenhengen. Det dreier seg om å møte et godt nytt år. Japanerne bruker nemlig ikke “godt nyttår” før 1.januar. Da gratulerer de med det som allerede er der. Så før den store nyttårshøytiden sier de noe sånt som “ jeg håper at du vil gå mot et godt år.”

I kveld skrev jeg til en av mine japansklærere, og slo heldigvis opp slik at jeg oppdaget feilen!

Og jeg takker for alle som hjalp meg til å komme gjennom språkmuren og alle som tålmodig hørte på – og alle som overbærende leser mine barnslige tegn og gleder seg over dem. “ Du skriver bare mail, og trykte brev, “ klagde ei venninne. Hun ville ha mine egne, vaklende tegn. Slikt varmer!

Ikke fullkommen, men ekte. Slik får jeg være overfor Gud også, og bli tatt imot med mine mange skrivefeil.

これは、四日市のマンシオンの台所です。きたないですが、中心はクリスマス・カードを入れる袋です。父がずっと前作ってくれたものです。

クリスマス前の楽しみの一つは、ノルウエーから届けてくるカードや手紙でした。ゆっくり一休みして読んでいました。私自身は、教会の仕事で忙しかったですので、なかなか書けませんでした。ですから、お正月に入ってからそれぞれにお礼を書きました。

今は、日本へのクリスマス・カードを書いています。辞書を見ながら。さっき気がついたのは、よいお年をお迎えくださいと、書くつもりでしたのに、迎ではなく返を書いてしまったのです。それはちょうど日本語の先生に書くときでよかったと思います。

日本語を教えてくださったみなさんに感謝しています。不十分な日本語を聞いてくださっている皆様にも。そして、私のきたない字を喜んでくださっている友達に。印刷物やメールではなく、あなたの書いた字をください、と言われたのです。うれしいですね。私をそのまま受け入れてくれている。

完璧ではなく、そのままでいい！神様こそ私の書き間違いをそのままでやさしく受け入れてくださっているの。

Vindu 6: Fellesskapsrom

2011-12-06T23:11:00.000+01:00

To adventslys er tent - her i min japanske adventsstue, og reisa inn i adventen fortsetter. I dag gikk den helt til Lillehammer, fram og tilbake, nesten 3 timer hver vei, for å være med på et møte - ei lyttegruppe. Det finnes så viktige møter som ikke har direkte med jobben å gjøre, men er for egen utvikling, og fellesskap med andre som er i samme situasjon. Dette minner også om Japan, der jeg ikke sjelden reiste i like mange timer med tog fram og tilbake fra Mie fylke , for å være med på møter inne i Osaka og Kobe. Det var viktig å treffe andre nordmenn, og feire advent midt i omgivelser som allerede var langt på veg inn i jula. Da kunne vi boltre oss i lilla, synge norske sanger og smake på hverandres julebakst. Et livgivende pusterom midt i forberedelsene!

Akkurat som denne dagen har vært. Og som jeg ønsket å skape for mine japanske venner, i min egen stue.　Også i Nystuggu på Nord Sandom.

Hva er ditt pusterom i advent? Ditt fellesskapsrom?

今日は、早起きでした。なぜなら、リレハマーまでいってきました。片道バスで３時間でした。こんな忙しい時期にはどうして、こんな遠いところまでいくのでしょうか。仕事を休んでです。それは同じ奉仕をしている仲間に会うためでした。私たちはただそれぞれで45分間それぞれで祈って、その経験を話し合ったのです。それから一緒にお昼を食べてまた帰りました。日本にいたときもよく三重県から大阪や神戸まで日帰りでいきました。それもなかまとの交わりのためでした。忙しいアドベントのときに、宣教師仲間と一緒にノルウエーの伝統を大切にして、一緒に祈ったり、賛美したりしました。人間には、そういうほっとできる部屋が大切なのではないか。そのためには、少し旅をしてもいいぐらい。写真は、四日市のマンシオンからです。私のアドベント部屋でした。友達がほっとできる部屋も作りたいと思いました。

あなたのほっとできる部屋とは、どこでしょう、

Vindu 5: Messias

2011-12-05T23:46:00.003+01:00

I kveld har Lomsklangen hatt sangøvelse – det er julekonsert i Lomskyrkja i neste uke.

Korsang og korøvelser hørte også med til førjulstida i Japan.En av kveldene i jula var ofte avsatt til carrolling. Det kunne bety å stå og hutre utenfor stasjonen med batterilys i hendene, eller å besøke folk som hadde kontakt med menigheten, for eksempel foreldre til søndagsskolebarna.

Den største carrollingen jeg har vært med på, ble arrangert og sponset av jernbaneselskapet Kintetsu! De skulle innvie et nytt shoppingsenter på stasjonsområdet, og inviterte alle de 10 kirkene i byen til å kaste glans over festen med carrolling. Bestillingen var ei avslutning på stasjonen med Hallelujakoret fra Händels Messias, etter at vi hadde gått og sunget gjennom handlegatene rundt stasjonen. Jernbanen stilte med bevertning og batterilys.

Så toget vi fram, jeg framst med gitaren sammen med den anglikanske presten som spilte på et bærbart keyboard. Folk stoppet opp midt i sine travle nyttårsforberedelser.

Hvor vakkert det var, vet jeg ikke…men det viktigste var at menighetene i byen fikk denne plattformen for å fortelle om hva jula er, og vise at vi kunne stå samlet om det viktigste.

Lomskyrkja og stasjonen i en japansk by – kan det tenkes større motsetninger?

Men barnet – Messias – er den samme.

来週はクリスマス・コンサ－トです。場所は、ロムの古い教会です。とても素敵なたてもので、夏になると日本人の観光客も沢山来ます。今日その練習をしてきたのです。私たちの聖歌隊が歌うからです。

そういうことで、日本にいたときのcarrollingのことを思い出しました。四日市にいたときのことですが、クリスマスの前に近鉄に頼まれて、町中の教会が駅で新しくできたモールでcarrollingをしていたことがありました。私はギターをもって、聖公会の牧師様とならんで、先頭にたって町を歩き回りまりました。そして、最後にモールに集まって、メシアのハレルヤコーラスを歌いました！信者さんがひとつになって一緒に賛美したことは、すばらしい証でした。

ロムの教会と、四日市の駅は、似ているところはあまりないですね。でも、私たちが賛美しているメシア、主は、同じです。

Vindu 4: Blåøyd japaner?

2011-12-04T12:13:00.003+01:00

Å invitere til jul…det kunne være et juleverksted for barna i nabolaget eller søndagsskolen, og vennene deres. Ei dame i menigheten leide et rom inne i byen. Det var ikke stort, men hun stilte det til disposisjon for barnemøter. Og der stod vi på gata utenfor og inviterte vi til julefest for barna som gikk på skole i nærheten.( Dette var nemlig lenge før gassangrepet på undergrunnen i Tokyo i 1995 mistenkeliggjorde slik utdeling)

Løpesedlene var skrevet for hånd og trykt for hånd på prestekontoret…men presten var kunstner, og kunn gjøre dem innbydende med tegningene sine.

Vel, jeg står utenfor og smiler til barna som strømmer ut av skoleporten med sine røde og svarte ransler. Da stopper en liten pjokk på 9-10 år opp foran meg. Han stirrer meg intenst inn i ansiktet. Lenge. Istedet for å kjenne på irritasjon, som jeg ofte gjorde når jeg ble trøtt av å være synlig hele tida og bli ropt “utlending” eller “se, der går en amerikaner” etter, syntes jeg bare han var søt. Så jeg smilte og sa : Konnichiwa! ( God dag!)

Gutten rista litt på hodet, trakk blikket til seg og mumlet for seg selv: – Så er hun japaner likevel! – før han rusla videre heimover.

Jeg ble varm om hjertet og tok det med meg som en kompliment.

Å lære den andres språk, og bruke det – er vegen til fellesskap.

Som Gud gjorde da han kom som et lite sårbart barn.

四日市の市内であったことです。

信者さんの１DKで教会学校を始めました。牧師さん夫婦と姉妹と私の四人でした。帰ってくる子供たちにチラシを配って、クリスマス会もやりました。

そのときのことでした。私が外でクリスマス会の案内を配っていました。私を見て９歳ぐらいの男の子が私の前に立ち止まりました。黙ってじっと私の顔を見ているの。普段はいつも目立つので、じっと見られるのがいやでした。外人とかアメリカ人とかいわれるのです。疲れるとそんなことでいらだってきます。ところが、あの坊やはあまりにもかわいかったのでほほえみながら　こんにちは、と　それだけ声をかけました。それで彼は自分にいいうように静かに　やっぱり日本人だ！、また歩き続けた。

心が暖かく感じ始めました。

人のことばを習うのは大切ですね。それこそ交わりへの道です。

神様も小さくて弱い子供になって私たちに語り始めました。

Vindu 3: Julegudinne med gaver?

2011-12-03T23:54:00.003+01:00

På slutten av første periode var ikke motivasjonen til å gå inn i den travle adventstida særlig stor. Men så fikk jeg en høytidelig invitasjon til å delta i et internasjonalt juleselskap i Nagoya.. Jeg ble bedt om å stille i nasjonaldrakt, og si litt om julefeiringa i mitt land. – Det kunne jo være moro, tenkte jeg og takket ja.

Det er ikke så mye jeg husker fra selve selskapet,men vi fikk god mat, og jeg tilbrakte mesteparten av tida med å lytte til en student fra Nigeria som var glad for å finne noen å dele sine frustrasjoner over hverdagen i Japan med.

Men så kom aftenens høydepunkt. Konferansieren forkynte med høy røst at nå kom overraskelsene – båret inn av en vakker julegudinne! Og inn kom ei jente kledd i kvite, flagrende gevanter som ei gresk gudinne. Noen engel var det ihvertfall ikke! Jeg husker sjokket som om det var igår : De har stelt istand alt dette uten å ha den minste peiling på hva kristen jul dreier seg om! Men jeg vet hva det er – og jeg er her for å fortelle det. Og det handlet ikke om at jeg savnet julenissen….

Sjokket vekket all mulig motivasjon til å riktig kaste meg inn i adventstida med fornyet energi. Blanda med glede over å kjenne Jesus og lengsel etter å fortelle så mange som mulig om innholdet i kirkens jul .

Handler det om å tenne et lys istedet for å klage over mørket?

四日市にいたときのことでしたが、あの年は、私が少し疲れていて、なかなか教会のクリスマス活動に入りたいと思いませんでした

そのとき、名古屋のあるところに招待されたのです。民族衣装を着て、自分の国のクリスマスについて話すようにと、　いわれたのです。いろいろな国の方が集まりました。楽しかったですが、終わろうとしたときに、司会者がこんなことを発表しました。最後に、美しい女神が皆様のプレゼントを持ってきます
と。それから、白い衣を着ている女性が舞台に入ってきたのです。天使とは、かなり違う。

私は、ショックを受けました。この方たちは、教会のクリスマスを全然知らないのに、こうして
クリスマスを祝っているのです。

そのショックで私の疲れがどこかへ消えてしまいました。私が本当のクリスマスを知っているの！
イエス様のことをできるだけ多くの人に知らせたい、と、喜んでその年も教会のクリスマス活動に入ったのです。
暗闇の文句を言ううよりも、蝋燭一本にでも日をつけましょう。

Vindu 2: Den første jul i et fremmed land

2011-12-02T10:32:00.002+01:00

Det første lyset er tent i staken . Vi venter!

Jeg kjøpte staken min “første jul i et fremmed land” ( som snart ikke ble så fremmed lenger!) Stedet var sjømannskirka i Kobe, og det var min første ordentlige adventsstake, håndlaget av smijern. Lysene dens har skapt stemning om mange kaffebord, og den har hørt meg fortelle om hva lysene betyr, på mer eller mindre stotrende japansk.

Advent – det betød å invitere venner, engelskklasseelever, søkende, søndagsskolen osv heim til den julepyntede stua. Servere heimebakte julekaker, synge kjente julesanger, bruke pynten som motivasjon og hjelpemiddel for å fortelle om hva vi i kirken egentlig mener med jul. Fortelle om Gud som kom til oss som et sårbart barn. Invitere til julefeiring i kirka.

Adventen hadde en ekstra forventning med seg – å gi det videre til flest mulig, for i disse ukene fram til jul har vi en felles platform: Julepynten, ute og inne, julesangene som høres overalt.

Kjenner jeg på denne forventningen nå?

Venter jeg at flere lys skal bli tent?

それは私の部屋です。最初のアドベントのキャンドルにも火がついています。

キャンドルスタンドは日本で最初のクリスマスに神戸海員教会で買ったものです。

アドベントの時期に蝋燭を囲んでいるお客さんにクリスマスのことを話したりクリスマスの歌を歌ったりしていました。そして私が作ったお菓子もみなで食べました。日本でアドベントの時期は伝道のときでした。できるだけ多くの人にイエス様のことを伝えたかったのです。ですから、早くから部屋にクリスマス人形などを飾って友達に、求道者に、英語クラスの生徒たちに、そういう方たちをこの時期に家に呼びました。そして、教会のクリスマス会に招待しました。

多くの人にクリスマスの意味が伝えたい、といいう大きな希望を持っていました。

今もそうでしょうか。

アドベントのキャンドルが増えてくるように、今年も。

Vindu 1: Å gå tilbake

2011-12-01T16:34:00.002+01:00

Å pynte til advent – for meg er det å pleie sine røtter for å få nytt feste i virkeligheten. Pynten som har fulgt med fra Japan, representerer sine historier, og jeg tar dem fram og lar dem få liv her.
Så er det også 30 år siden min første jul i Japan. Den satte kursen for julene som kom etter. Derfor vil denne adventsbloggen være preget av tilbakeblikk, men altså for å kunne gå videre i den sammenhengen jeg er i nå.

Det første minnet er julekrybba. Om jeg har skrevet det før, skader det ikke å gjenta. Jeg laget denne under min første periode i Japan. Figurene fikk japanske klær og japanske trekk, og fikk sin plass på orgelet i kirka.
Da jeg kom tilbake til Yokkaichi for ca 7 år siden, kunne jeg ikke finne dem. Men det var ikke så farlig. Istedet hadde en dame i menigheten laget noen flotte, store krybbefigurer av stoff. “Slik skal det være,” tenkte jeg. Lokale krefter skal ta over.
Men en gang jeg rydda i et skap i kirka, fant jeg de jeg hadde laga. Jeg tok dem med meg, for nå betydde de mest for meg – og står hver advent i vinduet i Veslestuggu på Sandom. For det har jeg også med meg fra Japan – krybba skal opp i advent og vise hvem vi venter på.

私が　初めて日本に来たのは、３０年前でした。それでこのブログに日本で作った思い出を書きたいと思います。
第一は四日市教会で作ったクリスマス人形です。その人形は今毎年のアドベンとから私の部屋に飾ってあります。なぜなら、２００４年にまた四日市に戻ったときには、教会の方が新しい人形を作ったのです。それを見て私も喜びました。宣教師のつとめは、教会の皆様の賜物を生かすことだからです。
そしてある日、私がずっと前作った人形を引き出しの中に見つかりました。それを黙って取り出して、国にもって帰りました。そして今毎年見ながら日本のことを懐かしく思い出しています。私は本当のクリスマスの喜びが見つけたところは日本の教会だといってもいいのです。

Den første jul i et fremmed land

2011-11-12T19:59:00.002+01:00

I år er det 30 år siden jeg feira min første jul i et fremmed land. Det vil si, etter hvert ble landet mindre fremmed, og feiringa min egen. Så nå følger jeg opp med å lede retreat i jula her på Sandom. Det er meningsfylt på samme måten som i Japan: Juletekstene står i sentrum, og det er ikke bare familiefellesskapet som samler seg. Men nok om mine kjepphester angående julefeiring! La dem ikke ta julestemninga fra deg, for nå går jeg over til emnet – den første jula i Japan, ja, heimefra i det hele tatt. - Ville det bli jul? Snø var det i hvert fall ikke…selv om pynten var på plass i butikkene.
Jeg gikk på språkskolen i Kobe for å lære japansk, og hadde kommet dit i august. - Hvor skulle jeg feire jul, og med hvem? Det hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for. Vi var flere misjonærer både på skolen og i byen, og jeg ble bedt heim til en familie på julaften. De hadde kommet til Japan året før, og hadde en liten gutt. Vi var to “tanter” som var invitert. Ingen skulle behøve å sitte alene julekvelden. Slik begynte et 30 – årig vennskap.
Mye fra denne kvelden har gått i glemmeboka. Jeg tror det var den “riktige” dagen. Vi måtte ellers tilpasse oss et samfunn uten røde datoer i jula. I alle fall – det var norske julesanger, pakker, juleevangelium, og en deilig julemiddag! Og her er vi ved poenget: Det var skikkelig svineribbe, som jeg ikke spiste så ofte ellers. Vi koste oss, og muligens ble det for mye av alt det gode, for dagen etter…
Jeg hadde gledet meg stort til gudstjenesten i den norske sjømannskirka. Og så våkna jeg kvalm og elendig på første juledag! Det var en skikkelig nedtur, og helt utelukket å stå opp og ta toget inn til byen. Jeg gråt og savna alt heime og syntes veldig synd i meg selv.
Heldigvis var min første jul i et fremmed land ikke over med det! Alle vi norske språkstudentene var tilknytta hver si japanske menighet. Jeg gikk i Myodani, der Anders og Møyfrid Eraker arbeidet som misjonærer. Av naturlige grunner skulle de ha menighetens julefeiring om kvelden, med lysmesse, og fest etterpå. Jeg ble bedre utover dagen, så jeg tok på bunaden og dro avgårde.
Jeg husker ikke så mye fra lysmessa, eller fra festen. Men det som sitter spikret fast, er at vi hadde laget bløtkake til 30 personer, og så kom det minst dobbelt så mange! Og det ble kake til alle! Jeg tror englene gledet seg ekstra den kvelden over alle som fikk høre om Jesu fødsel for første gang…
Seint den kvelden dro vi glade tilbake til byen. Nedturen fra morgenen var glemt. Jeg var blitt overrasket av en ny juleglede – den som handler om å dele - både Jesus og bløtkake.
Og min egen julefeiring hadde fått en ny retning.

Blomsterspråk på retreat

2011-08-16T21:16:00.000+02:00

Velkommen til husfolk rundt kjøkkenbordet

Velkommen til gjester i kapellet

Etter haglskuren

Underveis - vilt og vakkert, skjørt og vakkert...

Fra solstolen

2011-07-21T22:25:00.002+02:00

Jeg sitter med min frokostkaffekopp og betrakter blomsterbedet foran huset mitt.

Mens jeg reflekterer over Paulus som hadde for vane å gå i synagogen hver sabbat.

Og jeg tenker at det jeg gjør nå, må være en god vane å ta vare på. Den gode vanen som får det til å blomstre, fordi den åpner opp for hans vann, hans sol.

Jeg ser på naboens bed og tenker at i år blomstrer det vakrest hos meg.

Jeg har åpnet kranen og brukt “svetteslangen” hver kveld.

Åpna opp for vannet.

- Jeg? Kan jeg være en åndelig veileder? spør jeg.

Og får tilbake:

- En åndelig veileder er en som åpner opp for mitt vann, slik at pilgrimen kan få blomstre som jeg vil, i mitt solskinn.

Vi blomstrer på forskjellige vis, derfor er vi vakre sammen, og alle kommer til sin rett.

Slik funderer jeg over kaffekoppen og sender en takknemlig tanke til engelen som tok ugresset en gang under forrige retreat…av og til har de hagehansker på.

Å samle på gledene

2011-07-20T21:59:00.002+02:00

Denne våren og sommeren har jeg bevisst samlet på en spesiell nytelse og glede: Å sitte ute på trappa med frokost og kaffekopp.
Med søndagsfrokostbrettet i Baden-baden-stolen, eller bare rett på dørstokken når jeg ikke har så god tid.
Jeg samler inntrykket av tunet, har fulgt sommerens utvikling, og ikke minst:
Jeg samler på lys og varme, et livgivende lager å ta av i den lange, kalde og mørke vinteren…

Hva slags hverdagsgleder samler du på nå?

Å stoppe opp

2011-07-18T21:23:00.002+02:00

Å stoppe opp.
Å stoppe opp kan være å legge fra seg lista med gjøremål og gå i fjellet på fridagen.

Å stoppe opp – fordi noen stod og sperra vegen. Men det gikk veg utenom!

Å stoppe opp – når målet er i sikte, og innta det sakte.

Å stoppe opp – fordi noen blei for nærgående. Trekke seg tilbake og sette grenser.

Å stoppe opp – ved akkurat den utsikta en ønsket i tepausen!

Listene venter til i morgen.
Stoppe opp og ta vare på gaven idag.

Å stoppe opp. Å bli stoppa opp. Og se Gud i det som skjer.

2011-06-12T23:35:00.001+02:00

Pinse .Når eg vil se for meg det som skjedde, og høyre suset av

Anden, er det elva som brummer forbi eg høyrer og ser.

Vannet – både ondt og godt. Og eit bilete på Anden som Jesus

sender.

Vassmengder – kan vi la vere å tenkje på dei no?

Kor er Gud i dei?

No må det ikkje regne meir, seier eg. Du kan ikkje la dette

vare ved, Herre. Eg vil ikkje!

Då eg skulle køyre til kyrkja i dag langs Kollavegen, kom eg

berre til Årstallssvingen. Muren langs vegen hadde rasa ut. Eg måtte stoppe.

Rygge eit stykkje, og snu.

Av og til velgjer eg å stoppe opp og sjå etter Gud der eg

er. Kor er du? Kva vil du meg?

Andre gonger vert eg stoppa. Vert tvinga til å sjå, eller

lytte. Nei, ingen kan tvingja meg til det. Eg kan velgje å ikkje lytte,

uansett, eller velgje kven eg vil lytte til. Eg kan snakke hol i hovudet på han

utan å gje han sjansen til å kome til orde…det er ikkje vanskeleg!

Men når han stoppar meg, har eg sjansen. Til å spørje, lytte

og snu.

Kor er du i flaumen, kva vil du oss? Kor er du i min kvardag

og fest?

Kva vil Han meg? Vil Han meg noko?

Då er det du spør meg:

Kven og kva er det du stoler på? Kva er viktigast for deg –

det som kan drive vekk, eller eg som alltid er der? Eg som elska deg først?

Korleis kan du elska oss når du tar frå oss ting vi har

jobba og slitt for, når du riv tryggleiken vekk under oss? Mange er redde, vi har

ikkje kontrollen lenger…seier eg.

Når eg trur at du ikkje har noko svar til dette, kjem det

stilt, men sterkt:

Eg er i flaumen og i angsten, eg er din tryggleik. Og somme

tider lyt du gripe han i trass.

Du er skapt til meg fordi det var min lengsel å elska deg. Eg

døydde for deg. Eg er hos deg. Eg er kjærleiken og nærleiken som aldri vert

fråvær, om ikkje du vel det slik. Så treng du ikkje ottast

anna enn dei flaumane som vil riva deg bort frå meg.

Vil du stole på meg? Vel du tilliten?

Og eg gjev deg den gåva å leve ut min kjærleik i verda, der tryggleiken treng eit navn.

No er det eg som vert stille.

Kva er din lengsel - Kva er di bøn? Kva svarar Han deg?

Ved Årstallssvingen, Kollavegen

Sjå skodda stig

2011-06-09T21:48:00.001+02:00

sjå skodda stig

vik bort

min mørke natte - draum

ver still

mi tause lengt

eg ser ei ny

og reinsa verd

med skodde-leik

ikring

eg ser dei vakre

grøne tre

der skar og nut stikk fram

ein venleik som eg ikkje såg

igår då sola brann

min klårleik etter skoddenatt

mi visse etter regn

eg kjenner deg når skodda stig

og veit meg i di famn

Etter påske

2011-05-04T19:48:00.003+02:00

velt steinen fra

mine illusjoner må avdekkes

mine stolte vakter falle om

så jeg kan snu meg

og se din nye landingsplass i mitt liv

Godt nytt år!

2011-01-04T21:48:00.002+01:00

Dobbeltvindu i advent 23-24: Å vente på fest

2010-12-23T23:59:00.002+01:00

Da er klokka over midnatt, og det er julaften. Så jeg lager et dobbeltvindu. Det trenges i høy grad: Temperaturen er i ferd med å krype ned forbi minus 25... Da synes Freukie det blir kaldt ute, når hun må vente på matmor som er husfolk på retreat.
Aldri har jeg sett Sandom så vakkert som nå i kveld. Måneskinn så sterkt at trær og mennesker avgir skarpe skygger, stjernehimmel og dunlett nysnø på busker og tak. Og lysene fra Stillhetens Hus og Bakkehuset, som synes å stråle varme ut i natten.
I dag begynner festen.
Velsignet jul til deg som har fulgt med i adventsvandringa! Måtte den ende ikke i Betlehem, men i mitt og ditt rom dit han kommer for å bli født på nytt også denne jula.

Et vindu i advent 22: Forberedelse...

2010-12-22T23:55:00.004+01:00

Om 3 minutter er klokka tolv. Ni gjester, to hunder og tre husfolk er på plass. Og på kjøkkenbordet heime blomstrer julerosa, min juleyndlingsblomst.
Dagen har vært fullpakka av forberedelse - pynting, innkjøp og matlaging. Resten av julekakene kom med buss og bil fra Oslo og Lillehammer.
Så er ramma på plass, men hvem har regien?
Det er godt å tenke at det er ikke jeg, det er Herren - det er spennende!
Men nå må jeg få litt søvn - gudstjenesten er første post i morgen tidlig...

Et vindu i advent 21: Ventetid...

2010-12-21T22:33:00.002+01:00

I peisestua på Sandom står dyra ved krybba og venter.Josef og Maria, og hyrdene, i hver sin vinduskarm, og vismennene i salgsboden. Jesusbarnet er bortgjemt i en skuff. Vi venter ennå på jul - og julegjestene. For her tas ingenting på forskudd! Lillejuleaften er en helt lilla dag, og festen bryter ut julaften klokka fem.
Men ikveld har jeg henta frivillige husfolk på bussen - så vi er igang!
Det er spennende. Å få avstand til Norge viste meg jula på en annen måte.
Retreat er også avstand til det vante. Å stoppe opp, vente, og se - noe nytt?

Et vindu i advent 20: Juleglede

2010-12-20T20:57:00.002+01:00

Hva er jul for meg?
Hva er julegleden for meg?
Mine kristne venner i Japan hadde ikke forventninger om juleferie, gaver og familiejul.
Det store spørsmålet før jul var: Blir det noen dåp hos oss til jul? Kan menigheten få feire jul sammen ved å ha dåpsfest?
Jeg fikk en e-post fra ei venninne i min gamle menighet i Japan igår: Vi feira Suzuki-sans dåp idag! Jeg husker henne godt - hun har vært underveis i årevis.
Englene hadde det travelt med å synge i Yokkaichi igår. Og klokkene hadde ikke engang ringt inn jula her hos oss...
For Han blir født og begynner sitt liv i mennesker over hele verden, også der de røde dagene ikke har fått plass på kalenderen, men jul må feires søndag før eller etter, eller på keiserens fødselsdag 23. desember...
Så fant jeg julegleden igjen og vet på nytt at for meg er jul først og fremst at Han stadig blir født i nye menneskers hjerte og liv.
Det kan skje på selveste keiserens fødselsdag - og det kan skje på julaften mellom gavepapir og ribberester.
Å,ja - gjett om englene har det travelt denne uka!

Et vindu i advent 19:Fire lys

2010-12-19T20:38:00.002+01:00

Fire lys. Nesten 20 grader ute og et lett dryss av snø.
Denne helga har jeg vært eremitt på tunet sammen med to katter og en hund.
Og til tross for forkjølelsen ( som er på retur) bare måtte jeg ut og få tak i juletre mens det var lyst. Godt utrusta med den gamle slalombuksa fra Japan og annet varmt tøy gikk jeg til verket. Furuene jeg hadde sett fra kjøkkenvinduet viste seg å være annerledes på nært hold, så jeg returnerte over jordet og undersøkte skråninga bak Nystuggu - og der fant jeg ei lita gran. Å bare kunne gå rett ut og finne juletre er noe av det morsomme ved å bo her! Men treet var jo gjennomfrosset og litt sprøtt, så det får stå i grønnsakkjelleren og tine seg over natta.
Når retreaten begynner er det ikke råd å få gjort noe heime, så jeg begynte å finne fram julepynten, stryke løpere og henge opp ett og annet. Dette er "natsukashii", som vi sier på japansk. Der er løperen som mor sydde da hun besøkte meg i Japan, og der er en pappa har brodert. Et juletre jeg fikk av venner i menigheten i første periode. Og mitt første og eneste forsøk på lappeteknikk! Mye har jeg fått, og tenker på giverne når jeg tar det fram. Det blir et tilbakeblikk i takknemlighet, og vemod.
Det er kanskje sært å pynte til jul når jeg bor aleine, og til overmål skal være på retreat i jula,
men det er noe med å ta vare på det livet en har og har hatt. Selv om det er akkurat når stua er pynta til høytid at jeg savner noen å dele det med. Jul er både glede og lengsel, hygge og savn.
Så kjører jeg igjennom jule-cder, som jeg har en del av. Det er jo en praktisk gave å sende til noen som bor langt borte! Jeg lytter etter om noe kan brukes under måltidene på retreaten, og legger dem til side.
Og til tross for litt hes stemme øver jeg meg i å synge julefavoritten: "Oh Holy Night".( Gospel style, ikke opera!) Det er fordelen ved å bo aleine!

Nå skal lysene brenne ned og gi plass for noe nytt.

Et vindu i advent 18: Ufrivillig stopp

2010-12-18T17:29:00.004+01:00

Idyll på tunet ikveld...men Nystuggua er hverken vaska eller pynta til jul, som planen var. Denne gangen var det mangel på krefter, ikke tid. Og det gjør meg ettertenksom- og takknemlig. Jeg er heldig som vanligvis har kreftene. Men idag ble det for tungt å støvsuge og vaske rundt.
Det ble en dag for å stoppe opp og reflektere over hva som er viktig. Og så blei jeg møtt med "Vær ikke bekymra" i julekalenderen min!
Jo, jeg har da pusla med litt av hvert, men i sakte tempo...
Og kanskje er det ikke så viktig at alt er reint til jul her heime hos meg. Jeg skal jo stort sett bare sove her under juledagene.
Ja, hvorfor ikke stoppe opp litt nå i helga, når fire lys er tent?

Et vindu i advent: Om å miste eller gi fra seg kontrollen

2010-12-17T21:18:00.003+01:00

I snart to uker har jeg hatt selskap av disse prektige julestjernene på kontorplassen min. I følge internett skal de ha en jevn temperatur på mellom 15 og 22 grader, så jeg sjekker temperatur, lys og vann. Holder de koken til over jul, for ikke å snakke om nyttår?
Så sjekker jeg temperaturen ute på veg gjennom den iskalde spisestua. Geranium og andre planter er evakuert til kjøkkenet, i påvente av jul og oppvarming...bare mellom 10 og 15 minus idag.
Denne uka er det også "sjekke-temperatur-i fryser/kjøleskap". Herlig å åpne lokk og dører der baksten nesten tyter ut!
Hadde jeg derimot sjekket min egen temperatur i morges, hadde jeg kanskje holdt meg i den deilige, varme senga. I stedet har jeg gått for halv maskin med mange pauser. I fjor gikk jeg ned for full telling på besøk hos venner i romjulsferien. Det er kanskje like greit å få det unnagjort før jul- ennå ei uke til retreatstart, og mye er gjort...
Midt i dette hører jeg en som prøver å fortelle meg noe - selv om jeg er for tett i hodet til vanlig bønn og lytting. Jeg skjønner at det dreier seg om at jeg uansett ikke har kontroll på om retreaten går bra eller ikke. Det er det min himmelske Far som har. Å leve som om jeg har kontrollen, smaker en smule av hovmod... Å bli syk plutselig føles som å miste kontrollen - hvis jeg ikke har overgitt den på forhånd...

Så, skulle jeg ha blitt heime? Tja, det vil dagene fremover vise. Jeg er i alle fall litt mer ydmyk nå.

Et vindu i advent 16: Stillhetens Hus

2010-12-16T19:44:00.004+01:00

I dag var det julereingjøring i Stillhetens Hus, gjestehuset. Det vil si, så mye mer enn det vi vanligvis gjør før gjestene kommer, ble det ikke. Men på vinteren må reingjøringa planlegges. Det er for kaldt til å arbeide der mellom retreatene, så vi må sette opp varmen dagen før. En av oss har ansvar for å re senger, riste matter og støvsuge, mens jeg har støvtørring og vask. Under forrige kuldeperiode frøs vannet i rørene på ett av badene, men da varmen i gangen kom opp, retta det heldigvis på seg.
Så nå står den sjuarma lysestaken på plass i kapellet, og imorgen skal jeg legge ut lilla brikker og lys på de rommene vi skal bruke i jula, og så legger jeg rød duk og hvite lys i skuffene, slik at gjestene kan pynte til jul på rommet, hvis de vil. Og et rødt hjerte til å feste på dekorasjonen.
Om ei uke er vi igang.
Jeg liker dette arbeidet. Jeg reflekterer, tenker og synger mens jeg vasker og tørker, og av og til lurer jeg på om jeg reflekterer under reingjøringa, eller omvendt. Stillhetens Hus er et hus for bønn, og det er mange situasjoner å be i!

Hvor er ditt Stillhetens Hus nå i advent?

Et vindu i advent 15: Jeg våger å kalle Ham Far!

2010-12-15T19:59:00.003+01:00

På Sandom har vi tidebønn rundt kjøkkenbordet om morgenen, og i Veslekapellet midt på dagen. De 300 metrene bort til kapellet gir en smule mosjon, men mest av alt lys nå på vinteren.
Rundt bordet leser vi samme andakt en hel uke, for riktig å få smakt på innholdet. Denne uka er overskrifta "I Faderens, ".
Ja, for vi er ikke helt politisk korrekte, må vite. Vi våger å kalle Gud for Far, med store bokstaver! Dette året har vi da også hatt meditasjonsserien " Vi har en Far som vet hva vi trenger."
For meg personlig er dette viktig. Jeg vil ha "Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd", og ikke noe luftig, ukjønnet, om ånd og skaper og jeg vet ikke hva! Det skaper bare tomhet. Og jeg kan ikke engang huske formelen, så upersonlig er den... Jeg vil ha det slik det står i den gamle Boka. Det er det jeg trenger - en Far som vet.... hva jeg trenger, før jeg ber ham. Den Faren Jesus deler med oss.
Jeg vet godt at det er fedre som ikke fortjener hverken betegnelsen eller å ha barn, og jeg deler smerten til dem som har måttet leve med svik, misbruk og fravær.
Men kjære, helbredelsen blir da ikke å ta bort Farsbegrepet i Bibelen, men å fortelle at denne Faren, han er annerledes! Han er den faren du mista, den faren du alltid har lengta etter.
Derfor sier jeg det høyt: Jeg våger å kalle ham Far!

Et vindu i advent 14: Lys i mørke

2010-12-14T23:03:00.004+01:00

En nydelig kveld.
Jeg kommer oppglødd hjem etter kvinneforeningsmøtet. Vi har hatt det hyggelig på kyrkjelydshuset, tent adventslys, sunget, lest legender og dikt, og reflektert over Han som kom, som kommer og skal komme.
Men vi har ikke bare vært opptatte av det nære, vi har vendt blikket utover gjennom mørket og sett lys: Kristne som forbereder julefeiring med terror og forbud som bakgrunn.
De er lys i mørket, og vi har bedt om at lysene må få fortsette å skinne.

Jeg kan ikke gå inn riktig ennå - og jeg blir belønnet: Snø, måne og en glitrende stjernehimmel. Plutselig faller en stjerne - en stor en, jeg synes jeg kan se halen et sekund...
Et kjempestjerneskudd!
Vakkert, men litt trist - at et lys blei oppslukt av mørket.

Et vindu i advent 13: Konsert i Lomskyrkja

2010-12-13T22:50:00.006+01:00

Lomskyrkja stråler om kapp med Lucia.
Ljos i alle vindauge.
Ljos i songar-auge når Kristbjørn lyfter handa.
Born syng.
Vaksne spelar og syng.
I`ll hasten to His throne...
Det er jol...
Eit barn er født...Himmelongen!
I dag har eg vilja lovsyngje deg.
"Halleluja to the newborn King", medan snøkanten forsvann og vegen kom fram.

Eg sit heilt innst attmed preikestolen, det høver seg slik når eg skal stå ytst på sopranrekkja.
Eg nyt utskjæringa på kloss hold. Nokon har laga andre merke på benk og søyle, og maling er slitt vekk av hender som har stødd seg her opp gjenom åra. Kor mange born har leika seg rundt og under denne preikestolen, tru?
Då kjenner eg at det sit i veggene- lovsongen, bønene opp gjenom åtte hundre år. Og Orda, lever dei ikkje her enno ein stad? Eg har ikkje våga meg opp i stolen enno, men dei seier at då står ein trygt planta i spora til alle dei som har stått der før. Der er golvet slitt ned.

Og eg let att augo og lar mi røyst juble med i songen utan ende - han som englane song for fyrste gongen i eit anna land, ved gjetarbålet.
Du er heilag, vil eg stemme i, ja, du er heilag og eg elskar deg, min Far og bror, som møter mi lengt med tørst, som famnar mi lengt med di.

"Det var difor han kom hit, han bar børa for oss".

"Halleluja to the newborn King, the Lord is worthy of all praises!"

Et vindu i advent 12: Advent fra et katteperspektiv

2010-12-12T18:26:00.005+01:00

Hva foregår ute på tunet? Hva er det som lyser slik? Lik et lite monster hopper Ignatius rett opp i krybbetablået... Det er som om han sier: - Hva er det du bråker for, da? når han ublidt blir henta ned igjen. Nei, det er ikke lett å forstå hva menneskene driver på med akkurat nå...

Og her er det noe interessant som rører på seg. Han hjelper til som papirvekt når julegavepapiret skal deles opp og gavene pakkes inn.

Dette må avgjort undersøkes nærmere! Kan det være spiselig, tro?

Nei, det smakte ikke noe godt! Men kanskje det kan være godt å ligge oppå dette underlaget og ta seg en blund etter alt styret med innpakkinga?

Pus puster ut...her var det i tillegg godt og varmt, like ved ovnen. Mens han reflekterer over disse menneskene som er så uforutsigbare og stadig finner på noe nytt.
Selv tar han dagene som de kommer, fornøyd når han kan spise seg mett og tillitsfullt finner et fang å sove på. Det faller ham ikke inn at jeg skulle være for travel eller uinteressert til å ta imot ham. På den måten lever han opp til navnet sitt - min lille bønneveileder!

Et vindu i advent 11: Utflukt i advent

2010-12-11T20:11:00.002+01:00

Vinduet fra Nystuggu har vært mørkt noen dager. Jeg har vært i hovedstaden på jobbekomitedag, men måtte få med meg litt mer, når jeg var der likevel! Det ble julekrybbevandring på Bok og Media, og julegaveinnkjøp. Julekrybbeutstillinga anbefales, også som meditasjonsvandring!
Bonus var juletreet på Lovisenberg, i salen på gjestehuset. Pynta med tung og talende symbolikk, en glitrende vakker kontrast til nisse-og butikk-jul.
Enda mer bonus var møtet med min medvandrer på vegen hjem, og de siste innkjøpene i gågata på Lillehammer. Jeg fikk til og med skrevet noen julekort mens jeg venta på lunsjen...
En bonus jeg kunne ha unnvært var ventetimen etter at bussen blei stående i grøfta på heimvegen. Vegene i dalen er smale når buss og trailer møtes.
Det gikk bra, vi slapp med forsinkelsen. Men blei igjen minna om livets skjørhet og at vi ikke har kontrollen. Dessto mer grunn til å vandre med takknemlighet i advent...

Et vindu i advent 7: Hva er dette?

2010-12-07T18:00:00.003+01:00

I dag ble det påvist: Spor av engler i kapellet på Sandom!
Det var Ester som oppdaga dem da hun skulle hente lysestaker og nattverdsett for å pusse dem til jul. De har nok sunget og danset og øvd på julesangen i det stille, iskalde kapellet...

Om etpar uker skal vi synge sammen med dem.

Har du sett spor av engler idag? Spor av Gud i din hverdag?

Et vindu i advent 6:Gløgg og peppernøtter

2010-12-06T22:50:00.001+01:00

Husfolket har fått en adventskalender av lys - et for hver dag fram til jul. I dag fikk sjeldent vi besøk, og samla oss rundt bordet etter arbeidstid med julepålegg, peppernøtter og gløgg.
Advent er tid for å bygge fellesskap.
Noen ganger kjenner jeg på spenninga mellom det nære og det fjerne: Istedet for å skrive julepost synger jeg i kor, og er med på store og små adventsmøter - planlagte og mer spontane.
I tillegg til det ekstra arbeidet som adventstida fører med seg.
Så jeg er redd for at juleposten min vil komme seint i år...
Spenninga er at jeg så gjerne vil holde kontakten, med japanske venner og menigheten, med misjonærvenner og vennene i nord, og med familie og slektninger... men så vil jeg også ta vare på de fellesskapsbyggende øyeblikk i advent, for det er tross alt her jeg bor. Midt i uka skal jeg til Oslo på arbeidsmøte, og tar en fridag der på kjøpet, og innom Lillehammer på vegen hjem.
Og brevene skulle ha vært skrevet og påtenkt, og helst avgårde nå!!!

Men stopp nå litt - er det nå så farlig om det kommer en julehilsen etter jul? Kan det ikke være litt kjekt, også? Og julas glede varer vel hele året!

Jeg tar sats og velger de gode møtene i advent. Jeg har ikke glemt mine venner rundt omkring likevel. Men det er noe med å være tilstede der jeg er.

PS: Kanskje jeg kan skrive noen julekort på toget??

Et vindu i advent 5:"Ongen er vår konge"

2010-12-05T21:54:00.004+01:00

Så er julekonserten på Otta vel i havn, med felleskor, solister og balalaikaorkester.Vi har fulgt Jomfru Maja, Johs og Ongen på vandringa over taigaen. Og vi fulgte dirigentens råd: Koste oss på turen! Det går best da...
Og tonen for advent er slått an: Vi venter på at Himmelongen, vår konge, skal bli født. Ikke i Betlehem for 2000 år sia, men der jeg er. I mitt landskap. Enten det er den russiske taigaen, dalenes dal, eller en storby i Østen...
Eller et landskap bare jeg vet om. Der jeg kneler stille og vet at Ongen er min konge.

Et vindu i advent 4:Systue i Nystuggu

2010-12-04T18:38:00.006+01:00

En rolig lørdag heime - dem tar jeg vare på! Bare korte turer over tunet til vaskemaskin og fryseboks, og til Sandom for å hente posten.
Jeg er glad for lørdager uten program, og med nok kuldegrader til å holde seg inne med god samvittighet: Jeg holder på med et syprosjekt. Matsusaka-bomull og annet fint japansk bomullsstoff skal bli boktrekk og bibeltrekk, til inntekt for Sandom. I Japan laga jeg dem for menigheten. Stoffet har jeg hatt med derfra, og det meste er gjenbruk.
Jeg prøver å fortrenge at jeg egentlig skulle ha skrevet juleposten idag... og tar det heller rolig med syinga også.
Kanskje kan det jeg holder på med kalles "hellig håndtverk"?
Det var nemlig det huset mitt var tiltenkt - det ble bygd som verksted!
Så jeg holder på tradisjonen, med et eksotisk tilsnitt.
Men nå er vasken min ferdig! Og imorgen skal det synges...

Et vindu i advent 3: Det livgivende

2010-12-03T17:47:00.005+01:00

På Sandom tenner vi adventslys ved morgenbønn og i lunsjpausen hver dag, og gleder oss over novemberkaktusen, som blomstrer optimistisk og er en forsmak på det som skal komme.
Det er viktig å finne lyspunktene i mørketida. Det som gir ny energi.

Selv kjenner jeg meg ganske lei når klokka nærmer seg tre, og det er en hel time igjen.
Da orker jeg bare en ting - nemlig å forberede programmet til juleretreaten, med Jesusmeditasjonsveiledning, salmer, tekster, bilder som kan brukes, osv. Og plutselig nærmer klokka seg fem!

Det morsomme er at dette arbeidet både må gjøres og gir meg ny energi, så jeg kan med god samvittighet legge andre ting til side og avslutte dagen på kontoret på denne måten.

Så tenner jeg et lys ikveld, tar det livgivende fram igjen, og takker,.

Hva har vært livgivende for deg idag?

Et vindu i advent 2: Stjerna fra øst

2010-12-02T22:55:00.002+01:00

I kveld har jeg vært på Otta med Lomsklangen og hatt siste fellesøving før konserten førstkommende søndag.
Som i fjor skal vi være med og framføre "Stjerna fra øst" sammen med Geirr Lystrup og balalaika-musikere, men nå med et større felleskor.
Denne stjerna er ikke fra øst, men det er derimot Maria og Josef og de andre. Ja, jeg setter opp julekrybba sammen med adventspynten, slik jeg gjorde det i Japan. Adventstida forsvant på en måte der, fordi all mulig julefeiring måtte være ferdig før nyttår med forberedelser og feiring satte inn. Til forskjell fra Lystrups Jomfru Maja i snø og kulde er denne Maria kledd i kimono, lett foroverbøyd og grasiøs, en østens kvinne. Jeg laget figurene til den første menigheten jeg arbeidet i, og de fikk lov til å stå oppstilt på orgelet i kirka.
I løpet av den siste perioden var jeg noen år i samme menighet, men nå var det ei dame der som laga store krybbefigurer av ull og stoff som vi plasserte foran prekestolen til jul.
Men en gang jeg rydda i gamle saker, kom jeg tilfeldigvis over "mine" figurer bortgjømt i ei eske. Så jeg tok meg den frihet å ta dem med meg. De hadde også fullført sin misjon. Nå var det lokale ressurspersoner som hadde tatt over, og slik skal det være.
I stedet står figurene i et lite tømmerhus langt oppe i Gudbrandsdalen og minner meg om Østen. Og om å gi stafettpinnen fra seg når tida er inne.

Et vindu i advent 1: Kulde og lys

2010-12-01T19:42:00.005+01:00

Adventspynten er kommet opp på Sandom. Stjerner med lys, halmstjerner , lilla løpere og lys. Utenfor vinduene ruger 26 kuldegrader. De kjennes tunge i muskler og ledd. Vannet fryser i rør, og Sandom-bilen har frosset seg til verksted opphold, henta av NAF.
Alt kjennes tyngre og går saktere i kulda.
Jeg går fram og tilbake til senteret med lag på lag på lag med ull og saueskinnsduffel etter mor som finish. Det kjennes mildt idet jeg tumler inn i Nystuggu, men et blikk på gradestokken avslører nesten 10 plussgrader inne.
Men jeg har ved, mat, en varm katt og mange levende lys mens jeg venter på mildere og lysere tider.
Og når jeg spør Vår Herre om hvorfor han skapte mørketida, svarer han: - For at du skal kunne glede deg over lyset!
Og det vet jeg jo så godt-uten mørketid, ingen midnattsol...

Oktoberstemninger

2010-10-14T21:12:00.007+02:00

Sandom- tunet med klokketårnet og Stillhetens Hus

Refleksjon

Der stillheten blir nærvær

Vi har en Far som vet hva vi trenger
når dagene mørkner

"Tunet ligger i skyggen, men det ser mørkere ut fra solsida..."

( Ignatius i stille refleksjon)

En livgivende dag

2010-10-10T13:00:00.002+02:00

I går var Gudbrandsdalen vilt og berusende vakker. De knallrøde fargene fra Kyoto og Aske-cho manglet riktignok, men gule og oransje sjatteringer blanda med ulike nyanser i grønt gjorde bussturen nordover fra Lillehammer til ei festreise som fremdeles sitter i. Før dro jeg på landet for å koble av, nå kan det være en liten smak av by som gjør det. Ja, for jeg har endelig innrømmet det for meg selv: Jeg trenger byen av og til. Jeg er glad i den, og det er kanskje ikke så rart. Har jeg ikke bodd i by i over 20 år... Derfor kaller jeg Oslo en akkurat passe stor by. Det er ikke først og fremst butikkene. Bare det å gå i ei befolka gate, sitte blant mange ukjente med en is i sola på Aker brygge, studere turistene i Frognerparken for å finne ut hvem som er japanere jeg kanskje kan hilse på - det gjør noe med meg. Jeg våger endelig å si det høyt: Også byen er vakker, og livgivende. Jeg tror Gud elsker den.

Derfor koste jeg meg i gågata på Lillehammer i går, og med lunsj på favorittstedet Oliven. Vaner fra Japantida og en liten smak av by! Ekte nordmenn har med niste... Og ryggsekken var definitivt tyngre på den vel 3 kilometer lange turen fra busstoppet tilbake til Sandom. Men det gjorde ingenting.

Så undres jeg - hvorfor så jeg ikke fargene slik på turen nedover dagen før? Det var jo lyst lenge nok til det.

Saken er at ærendet mitt var den månedtlige samtalen med min åndelige veileder, eller medvandrer. Jeg var på pilgrimsreise.

For en pilgrim er ikke en som går fra Oslo til Nidaros eller hvor det måtte være.
En pilgrim er en som har oppdaget sin dypeste lengsel og følger den.
Enten det er til fots til Santiago, eller med buss til Lillehammer!

Kanskje var det et nytt møte med lengselen som fikk dalsidene til å stråle?

Fridag på Læshø

2010-09-27T14:29:00.001+02:00

Fjellvandring i september

2010-09-27T14:26:00.002+02:00

Fridag i Åslifjellet

2010-09-13T17:08:00.002+02:00

Om å gå i stå eller stoppe opp

2010-06-14T22:26:00.001+02:00

Jeg har alltid tenkt at det måtte være en yrkesskade - denne vegringen mot å få kofferten pakka ferdig i tide. Det er som om noe stopper opp hos meg når jeg skal være borte noen dager. Jeg kan utsette pakkinga i det lengste og bruke all verdens tid: Hva i all verden skal jeg ta med meg, hva har jeg bruk for, og så vil jeg jo i tillegg ta meg godt ut også! (-joda, jeg lager lister!)

Nå sist skulle jeg være i Oslo noen dager, og da gikk det fullstendig i stå. Det var faktisk såvidt jeg kom meg avgårde i tide, for det var ett år siden jeg hadde hatt sommerklærne framme, og jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde bruk for, følte jeg, så det meste lå rundt omkring, og en som har bodd i Japan såpass lenge, har ikke lite sommertøy!

Da klokka var godt over midnatt , ga jeg opp og satte vekkerklokka på seks. Da var det jo begrensa tid, og det var nødt til å gå... ( og det gjorde det, uten at jeg mangla noe...)

Hvorfor går jeg i stå overfor en åpen koffert?
En grunnliggende usikkerhet og manglende evne til å bestemme seg? Eller rett og slett grådighet?
Jeg har for mye.... vil ha for mye med.

Det var den natta jeg bestemte meg for å rydde i skapet.
Overgi forfengeligheten.
Hvordan kan jeg leve enklere - følge Herren slik?
Jeg som også er så glad i vakre ting og i å kle seg pent?

Det var den natta det gikk opp for meg at det enkle livet jo faktisk også er best for meg - minst bekymringsfullt og fullt av tillit. Enkelhet og raushet hører sammen.
For er det ikke alle tingene som hindrer oss i å stoppe opp overfor det viktigste , og istedet får det til å gå istå?

Og det mest fantastiske: Han er der også når jeg går i stå, med ny innsikt, raushet og tålmodighet!

Jeg stanser opp litt hver dag nå: For heggeduften langs Kollavegen og et ekorn som stikker hodet fram. Ved bittekonvallen som snart springer ut. Med blikket mot elva som reflekterer alt det grønne i sitt dyp.

- Kanskje retreat også er å stoppe opp - istedet for å gå i stå?

Ignatius slapper av ved en åpen koffert - i allefall når eieren nettopp har kommet heim og det skal pakkes ut.

Omveg med Ignatius

2010-05-04T22:44:00.001+02:00

Noen går tur med hund. Jeg går altså med katt. Det er egentlig ikke planlagt, han bare følger etter, men trivelig er det! Når jeg er kommet ut av syne fordi han ble opptatt med ett eller annet langs vegen, mjauer han helt til vi har følge igjen. Og han vil bæres i de bratteste bakkene, klynger seg til meg og maler fornøyd.

Vi går 45-minutters-runden. Vanligvis tar turen heimefra til Sandom 5 minutter, men noen ganger tar jeg omvegen gjennom skogen etter arbeidstid. På fridagene går jeg ofte samme runde, men motsatt veg. Og det er da Ignatius kommer og vil være med.

Hvorfor gå en omveg hjem?
Det enkleste svaret er at da får jeg trim og frisk luft. I tillegg er dette omvegen med de gode tankene. Langs skogsvegen har både 17.mai-tale og Jesusmeditasjoner fått liv.
En omveg kan være den korteste vegen.

Når jeg går og bærer katten, tenker jeg at slik bærer Herren meg når det trenges, og jeg koser meg tillitsfullt i armene hans. Som katten stopper jeg også opp, betrakter, reflekterer.

Og jeg tenker at retreat er en omveg hjem til meg selv, en omveg som gir liv og åpner nye landskap.

Kanskje det er tid for deg også å velge omvegen?

Vi har plasser på ignatiansk retreat med medvandrer 27.mai - 5.juni, og det er ikke for seint til å melde seg på!

Ignatius i fint driv på 45-minutters-runden

Noe interessant! Stopp opp, betrakt, reflekter...

Facebook | Anna Magni Larsen: Fotsålebønn

2010-03-07T20:11:00.001+01:00

Fotsålebønn

Det var under halvtimen med stille bønn
- jeg satt helt stille på bønnekrakken-
det gikk opp for meg at når jeg sitter slik og kneler med fotsålene opp
så vender jeg det skitneste og aller mest sårbare
opp mot deg - lik pusen som snur seg på ryggen i ekstatisk tillit -

I pray with exposed footsoles
I trust you
I entrust my vulnerability and uncleanness to you

siden da ber jeg med fotsålene
overalt

i stillhet og tillit...

i urolige tider

2010-03-07T19:35:00.001+01:00

om noko brått skulle riste oss ut
av sømnen,
måtte det vere
eit ord frå Deg, Herre

om noko skulle skylle over oss
og rive oss med seg,
måtte det vere
ein tsunami
av ditt levande vatn, Herre

og om noko skulle breste og renne
nedetter fjellet
måtte det vere
ein lavastraum av lovsong

som skulle brenne ut
det vonde og forvridde
som skulle rydde nytt land der kjelder sildrar
og gress gror

Herre, det bed eg om
medan jorda rister og skjelv

Påske ved Jotunheimen?

2010-02-27T20:27:00.003+01:00

Eller i allefall nesten! Fra toppen av Soleggje til høyre på bildet kan vi se toppen av Galdhøpiggen.
Denne påsken arrangerer vi to slags vandringer på Sandom Retreatsenter.

I palmehelga, fra fredag til tirsdag, har vi retreat med skiturer. Etter morgenbønn og meditasjonstid kjører vi opp over skoggrensa for å fortsette vandringa der. Dagen avsluttes med middag og retreatprogram på Sandom.

Dette er sjansen til å gå tilbake til påskens kilder samtidig som du utforsker skaperverket og lar Skaperen møte deg der.

Det er ennå tid til å melde seg på!

I Den stille uke, fra onsdag til mandag, inviterer vi til en annen slags vandring, inn i Bibelens påske-tekster. Hver dag har sitt særpreg, der pynt, mat, og program er tilpasset dagens drama.

Hvorfor ikke ta sjansen på et dypdykk i påskens kilder? Det kan forandre ditt liv.

se www.sandom.no for mer info!

Facebook | Anna Magni Larsen: Fra retreat-notatene

2010-02-11T21:33:00.000+01:00

Meditasjon over Joh.13,1 - med påsken i sikte

Be aware that
You do it gently
When you wash my feet

It is only in pictures
It looks nice, you know

Actually you may not like
The smell of removing socks
Or the dirt
That comes from a muddy walk

And having my feet washed somehow
Feels a very intimate business
As well as being a nasty one

Not to speak of
Tickling or hurting me
I know there is nothing more vulnerable
Than soles exposed!

Though it may feel good
To have you wipe them gently with a towel
- Even between each toe -
After some warm, soapy water
And a good rinse

I could do with a massage
And some cream, then -
Now I trust you do it tenderly
Still not really enjoying
Being exposed to you

So just be gentle
When you wash my feet
Because they might still be sore and hurt, you see,
They have walked
A long, long way
To come here

En bekjennelse

2010-01-17T13:52:00.001+01:00

"I dag skulle jeg til kirka og være tekstleser. Jeg hadde bestemt meg for å ta Sandom - bilen fordi jeg skulle levere tilbake den sjuarma lysestaken vi hadde lånt. Så gikk det ikke likere enn at hele prosjektet måtte oppgis like utafor stuedøra.

Grunnen? Vi har gått fra det ene ekstremværet til det andre. Siden i går kveld har sterk vind blåst bort kaldluften og mesteparten av den løse snøen rundt på tunet og elva. Da jeg skulle opp bakken fra Nord-Sandom oppdaga jeg hvor det var blitt av snøen: Bilen satte seg fast i hardpakkede små skavler som ikke var harde nok. Jeg ga opp, ringte og sa fra.Liker absolutt ikke å gi opp men fornuften sa at jeg muligens ville bli sittende fast langs Kollavegen. Det var ergelig, du, så ergerlig, avskjed med presten, kirkekaffe og alt mulig. Jeg brukte adrenalinet på å måke vekk det jeg orka, mens jeg ønska meg vår og sommer. Eller en firhjulstrekker med høyde for snø, helst med sjåfør!

Det er her bekjennelsen kommer: Jeg er norsk, men har et ambivalent forhold til vinter. I det minste til vinterføre! Det kan kanskje kalles en yrkesskade, for det var ikke slik før jeg reiste til Japan. Og jeg fikk dispensasjon fra glattkjøringskurset fordi jeg skulle til utlandet...

Men i dag har jeg bestemt meg for å stå åpent fram, til tross for vantro, arroganse og fleip fra normale nord - menn og - kvinner. Pappas ansikt dukker opp, det lille, vantro smilet når jeg ikke kunne svare på noe. Uten ord sa det: 'Men Anna Magni, kan du ikke dette, da?' - Nei, pappa, det gjør jeg ikke!

Ikke misforstå: Det er mye ved vinteren jeg liker. Den er vakker, og jeg liker vekslingen av årstider. Jeg lengter etter at det skal bli lysere, men jeg kan leve med at sola er borte i 5 måneder. Jeg ville ikke ha satt like stor pris på lyset om det ikke hadde vært mørkt ei tid.

Videre har jeg ingenting imot snømåking og vedbæring. Det gir velkommen mosjon!

Og jeg liker jo egentlig å gå på ski. Det er bare det at jeg til tross for å være født i Norge ikke er god til det! I fjor hadde jeg 2 fantastiske turer ved Lemonsjøen. Deilig å være i sola, nyte turen i sitt eget tempo, sitte i gapahuk med niste og bål... Men som naboens sønn lettere fortvila sa: ' Hvorfor detter du så mye?'
I Japan var jeg i slalombakke mindre enn en gang i året, og trodde jeg skulle dø den gangen jeg hadde forvilla meg opp i svart løype...

Så du må gjerne komme på besøk for å gå på ski, jeg er gjerne med på det - det er å kjøre dit jeg ikke liker!

Så da har vi avklart litt og er tilbake til utgangspunktet: Vinterføret.
I kuldeperioden har det vært nydelig.

Men straks det er oppe i varmegrader forandrer Kollavegen seg til en mange-kilometer-lang gratis glattkjøringsbane. Jeg skulle vel egentlig være glad for det, så får jeg trening. Dersom jeg kunne la være å treffe eller bli truffet av andre biler der...

Det er rart hvor gjennomgripende avslappende det er å la være å late som om alt er greit og heller være åpen på det jeg er svak på. Selv om de fleste rundt meg ikke skjønner at det går an å være svak på det. Å la stoltheten fare og velge Jesu verdi, ydmykheten, som salig Ignatius ville ha sagt. Være villig til å bli sett ned på og ledd av...

La meg si det en gang til: Jeg kommer aldri til å bli god på vinterføre, eller like det. Og det er greit!
Det er frihet i det. Frihet og tårer."

Jula i et nøtteskall

2009-12-24T00:26:00.003+01:00

Plutselig var lillejuleaften over, og så ble det siste vinduet også et dobbeltvindu.
På Sandom sover gjester og husfolk, men pga forsinkede busser mm ble det en sein kveld. Jeg var tilbake kvart på tolv, og hadde da arbeidet uten betydelige pauser, det vil si helt for meg selv, siden klokka åtte i morges.

Jeg regner med at de førstkommende dagenen blir noe liknende.
Hvorfor gjør jeg dette, i selveste jula, når de fleste flater ut og har fri?
Hvorfor bruker noen juleferien sin på å være husfolk her?

Kanskje har vi knekket koden og funnet jula i et nøtteskall...

Gledelig jul!

Vindu 22: Nå er vi snart der

2009-12-22T22:13:00.002+01:00

Selv har jeg tjuvstarta litt, som du ser av bildet. Men det var for at Atsuko skulle få en liten smak av norsk jul før hun dro.
Jeg tenker av og til tilbake på julene i Japan. Min første og kanskje eneste hjemlengsel var første jula der. Ble dårlig første juledag og kunne ikke gå i sjømannskirka som jeg hadde ønska, og da var alt ganske trasig. Men det ordna seg før dagen var omme: Om kvelden dro jeg på julefest i den japanske menigheten jeg gikk i, og da kom det mer enn dobbelt så mange som vi hadde regna med. Og bløtkakene strakk likevel til!
Men det sterkeste juleintrykket fra Japan er nok dette at det ikke er julehelg i samfunnet rundt oss. Selv om butikkene gjør sitt for å skape julehandel. Julaften og juledagene er vanlige dager, kanskje med en liten hyggelig fest: Jul. Kontrasten blir så stor.

julekveld

julekvelden
vart dørene opna
og me gjekk stilt inn i æva

kveld attom tid og stad

juledags morgon
fann oss rikare att
då brann du stilt i våre rom

kveld attom tid
og her er duka til møte

heretter er me
møtestader
julekvelder
der dører opnast
og du og menneske finn kvarandre

stille rom
der tog står
og høgtalarane teier

kyrkjerom
der bord vert sette fram
og ljos tende

julekveld
men tog tråklar berre vidare
utanfor

21.vindu: Klare for å ta imot?

2009-12-21T21:55:00.002+01:00

Adventstreet og stjerna er tent. Om ikke alt er ryddig og pynta ennå, kjenner jeg at nå er jeg klar til å ta imot gjestene. En stille dag med forberedelse gjør underverker. I morges hadde jeg følelsen av at det var et hav av ting som skulle gjøres, men i ettermiddag hadde jeg falt såpass på plass at jeg kunne koble av med å være med på juletrefesten på Garmo skule.

I år skal vi på "Vandring mot Betlehem" under retreaten.
Er vi klare til å ta imot?

20.vindu: Juleforberedelser

2009-12-20T14:11:00.003+01:00

Pus hjelper til med å lage julegaver.....med konsentrert blikk på mønsteret?

4.søndag i advent. I Nystuggu er vi alene igjen, og min japanske venninne sitter nok akkurat nå på flyet til Helsinki.

Det er "flate-ut-dag", "lade -opp-batteri-dag" i forhold til juleretreaten. Tenk at den er ferdig på denne tida neste søndag!

Så er det tid for skademelding og de siste "private" forberedelsene mens de 4 adventslysene får lov til å brenne.

Nytt dobbeltvindu: Min første kollisjon langs Kollavegen

2009-12-19T20:22:00.004+01:00

Teknikken virka ikke igår, så det får bli doddeltvindu igjen...
Da var det forresten minus 29 grader på det meste, så dobbeltvindu var greit å ha. Selv om innsida frøs til likevel.
Og feil varebestilling er slett ikke det verste som kan skje. Mjuklefser må jo også passe utmerket til Kjærlighetsmåltidet, for eksempel.

Nei, det er langt verre når det plutselig kommer en møtende bil i full fart rundt svingen og du ikke har tid til eller tør å komme deg nok langt til side, fordi det er stabbesteiner og rett ned mot elva på siden du kjører på. Begge biler fikk skader på sider og speil. Det verste er øyeblikket når du skjønner at den andre ikke kan komme forbi uten å treffe deg....

Men så kunne det jo gått så mye verre. Gjesten og jeg kunne etter ei stund kjøre videre til
Lom, for de siste gaveinnkjøpene før hun reiser i natt.

Bildet er fra prestgarden i Lom, mot Lomskyrkja. Vi ble invitert på kaffe og julekaker, med moltekrem, ei god og fredelig stund etter alt.

Det gikk bra å kjøre tilbake igjen. Føler meg tross alt ganske tryggg på vegen nå. Men skjønner at jeg kan aldri være for forsiktig der.

Temperaturen har steget, til "bare" minus 10, med vind og litt snø.

17.vindu: Hardbrød og lengsel

2009-12-17T19:56:00.003+01:00

Frosten har lagt sitt teppe over landskapet. Gradestokken kryper ned under minus 20. Pus og gjesten søker inn mot varmen. Tankene innover.

Jeg har gjort min største av mange tabber på Sandom hittil, og det sier ikke så lite. For ei stund siden skulle jeg bestille 20 leiver flatbrød, som kalles hardbrød her. Men det som kom igår, var lefser, mjukbrød.
Jeg vet at det var jeg som sa feil i farta da jeg bestilte, så da bakste-damen kom med dem, klarte jeg ikke å si at det var feil. Og de er betalt. I det hele tatt har jeg fortrengt saken til idag for om mulig å få den til å forsvinne, uten å måtte snakke om det, men alle vet om lefsene som kom. Og en dag vil det bli spørsmål om flatbrød... Lefsene på kjøla forsvinner heller ikke. Dem skal vi nok få servert, til glede for gjestene, og det er faktisk mulig at ingen av dem vil savne det hjemmebakte flatbrødet.
Så hvorfor er det så vanskelig for meg å le av meg selv, eventuelt ta den fortvilte varianten, og gråte åpent over det jeg har gjort?
På den ene siden ser jeg det komiske i saken, og ville le med om de andre lo av meg.
Jovisst er det en stor sak: Jeg er ansvarlig for maten, og skal ha kontrollen. Vi er et lite sted med trang økonomi.Vi skal ikke sløse.
Men om jeg ser det i perspektiv: Ingen har dødd eller blitt syke, ingen har blitt såret hverken på den ene eller den andre måten. ( Bortsett fra meg selv...) - Så hvorfor være redd?

- Hva er jeg redd for?

I denne uka har vi tatt fram lengselen i morgenbønna. Tenk etter hva din dypeste lengsel er. Flatbrødsaken viste meg hva min dypeste lengsel er: Å bli møtt med raushet. Selv om jeg gjorde en tabbe. Å finne, bli funnet av, en Gud som er raus. Et fellesskap som er raust.

Er jeg raus? Hvor mange ganger denne uka har jeg ikke sagt til min venninne: - Nei, du må gjøre det på den måten? Hvordan skal hun kunne vite hvordan vi gjør ting i Norge?

En raus Gud - det sies at ingen spør etter en nådig Gud mer, men er det ikke det samme?
Søker ikke sårede mennesker idag en Gud som er raus mot dem? Selv om de kommer med den gale bestillingen. En Gud som er raus selv om jeg tar feil av hardbrød og mjukbrød.
Han kjenner jeg! Raushet er min lengsel, en lengsel for livet.

16.vindu: Elg og brød

2009-12-16T21:50:00.002+01:00

Dagens bilde ble tatt på veg tilbake fra Bakeriet, derav overskrifta! Vi hadde stabs-juleavslutning over ferskt brød fra Bakeriet i Lom ( for den som ikke vet det - der bakes landets beste brød! )
Like forbi Kollagrenda møtte vi disse to, og det var enighet om at det måtte bli bloggbildet. For ei stund sia holdt vi på å kjøre ned 2 rådyr på samme sted.
Det er kjekt å oppleve at mine japanske gjester også blir berørt av naturen og dyrene de møter her, som om det enkle og opprinnelige rører ved og får fram noe som er skjult under mange lag til daglig. Jeg aner en Gud som er stor nok til å møte mennesker på mange måter og i mange sammenhenger... og har forhåpninger til Ham.

15.vindu:Husfolkmiddag og konsert

2009-12-15T23:16:00.002+01:00

Kalkunen smakte godt, den! Med frukt-og nøtte-fyll og ditto saus tilsatt diverse krydder.
Uten å skryte lurer jeg på om jeg er et eksempel på at der det er hjerterom, er det husrom. Inklusive meg selv var vi 10 som spiste middag i et rom på omtrent halvparten av 45 kvadratmeter, og der blei også maten laga. Det meste av oppvasken må stå til i morgen - varmtvannstanken gikk snart tom. Men jeg koser meg når jeg kan lage istand til gjester, privat også, selv om jeg kan stresse litt når jeg ikke vet hvor jeg skal sette ting fra meg. Denne gleden er vel noe av motivasjonen for å være på Sandom, også. Og her er vi bevisste på gjenbruk: Bunnen til iskaka var laga av kokosbunnen jeg mislyktes med her om dagen! De kakene er forresten i boks, rettere sagt: fryseboks. I dag hjalp Atsuko til med å lage delfiakaker, så nå er det bare det glutenfrie bakverket til nyttårsretreaten som står igjen.
Det er moro å se hvordan Atsuko fryder seg over snøen, stjernehimmelen, og katten Ignatius, for å nevne noe!
Vi kunne forresten ikke sitte i ro lenge etter husfolkmiddagen( for oss som jobber her, med familier): Gjeling-ljomen hadde sin faste julekonsert i Garmo kirke. Da skal en være tidlig ute for å få sitteplass! Vi havna bakerst på orgelgalleriet, ikke mye å se, men til gjengjeld praktfull lyd! Ei vakker avslutning på dagen, og ei understrekning av hvor vi er nå.

Til ære for Atsuko hadde vi tidebønn på engelsk i Veslekapellet idag.
Det var da jeg måtte stoppe opp - hvor er den indre juleforberedelsen i forhold til kakebakinga og alt det andre?

14.vindu: Snø og kalkun

2009-12-14T22:21:00.002+01:00

I dag tok jeg fri. Jeg kunne jo ikke la gjesten være her for seg selv første dagen. Så vi har kjørt og gått i nysnøen, handlet i Lom og stekt kalkun til husfolkmiddagen i morgen. Hun gjorde store øyne over alle innkjøpene, men det er kanskje ikke alle som kjøper 5 STORE ørreter på en gang? Eller 5 edamer-oster? Det er en lettelse at juleinnkjøpene til Sandom( og til nyttår) begynner å komme i boks. Tre røde roser til bruk i kapellet er bestilt.
Og så har jeg stekt min første kalkun, en rugg på over 5 kilo. Vi blir kanskje 11 til bords i Nystuggu i morgen.
Kalkunen skal skjæres opp før jeg tar kveld, så jeg lukker vinduet og sier god natt!

Dobbeltvindu

2009-12-13T23:30:00.003+01:00

Jeg møtte min japanske venninne på Gardermoen lørdag, og kom tilbake nå søndag kveld, så det må bli et dobbeltvindu denne gangen. På ytterdøra hang lussekatter som nabojenta hadde bakt og ønska velkommen med røde hjerter!

Dobbeltvinduet skal på et vis åpne seg mot det å føle seg velkommen eller ikke.
Mens jeg sto og venta på flyplassen, var det plutselig noen som klappet meg på skuldra: Det var ikke bare jeg som skulle hente gjester fra Japan! Og sammen med min venninne kom hun som er gift med presten i den menigheten jeg var i, og datteren. Så det ble en ring med klemmer og varme og kjent-prat midt i ankomsthallen, og seinere på kvelden møttes vi til lys og kaffe og julekaker heime hos min norske venninnne og hennes gjester.

Det var som en uventa gave fra Vår Herre, det varma og lyste opp i adventskvelden.

I dag har vi sett på førjulslivet i hovedstaden, og vært på julemarked.
På veg tilbake til stasjonen sier min venninne at hun må på et visst sted, men altså, det skal være et skikkelig sådant! T-bane eller offentlig toalett duger ikke. Rent må det være! Hva gjør vi? Litt motvillig blir jeg med inn på nærmeste hotell, et av sentrums gamle, ærverdige. - Dette er da altfor fint for oss! Vi kan ikke bare gå inn sånn uten videre... Inne sitter det mange og drikker kaffe, og min venninne får lyst til å bestille noe og sette seg ned her. Så kan ingen ha noe imot at vi låner toalettet! Jeg føler meg fremdeles ikke helt vel..

Omsider kommer det noen som tar imot bestilling. Det enkleste er greit, brus og juice. Når jeg kommer tilbake, kommer min venninne med noe som likner et glass vin og sier at det hadde vi da ikke bestilt! Etter endel fram og tilbake kommer det fram at de ikke hadde ananasjuice, men hvorfor i all verden ikke si det med det samme? Så enden på visa ble at vi betalte for brusen og gikk. Jeg var litt ergelig. Et sted med atmosfære, men hvorfor ikke bedre service, og bedre kommunikasjon ? Kanskje vi ikke så ut som to nok fine damer? Var det min venninnes plastpose, som hun holdt et godt tak i for å beskytte seg mot hovedstadens lommetyver, som gjorde utslaget?

Og så stiller jeg spørsmål ved meg selv som ikke føler meg fin nok. Jeg har da vært på mange finere steder i Japan, med mye bedre service, også. Og er vi ikke sønner og døtre av en større Konge enn som så, og kan gå inn med løftet hode hvor som helst?

Godt å komme heim og være venta...

Men uansett, vi koste oss!

11.vindu: Lovsang i mørketid

2009-12-11T21:37:00.003+01:00

mitt liv med deg
Herre
skal alltid bera fram lovsongar

dei skal fødast i mørke rom
veksa ut vindauge
og dører
dei skal anga for deg
og bløma
eit villniss av lovsong
- livet mitt i deg!

dei skal fødast
medan snøstormane rår
veksa lik nordlys
ein orgelkoral
i mørket over kvite fjell

lat oss syngja og syngja
om dette å vera i Jesus
fødd inn i ei verd
av tilgjeving

mitt liv i deg
Herre
skal alltid bera fram lovsongar

du skal veksa og veksa
medan mørkret fell

10.vindu: I ødemarken

2009-12-10T19:03:00.003+01:00

Fra kjøkkenvinduet mitt er det ikke mange hus å se. Et vedskjul og ei hytte, såvidt.
Det er kanskje likevel drøyt å si at jeg bor ute i ødemarka!
Men jeg fikk noen assosiasjoner da teksten på Bibelleseplanen idag handlet om en røst som roper i ørkenen, eller ødemarken: Døperen Johannes, som pekte på Jesus.
Måtte Sandom, ja, alle våre med-retreat-steder være røster i ødemarken som roper om Jesus, og er med og rydde veg for ham i menneskers liv.
Det ba vi om i Veslekapellet, 3 retreatarbeidere, under middagsbønna idag.

Drømmen: - En strøm av mennesker ut i "ødemarka" til retreatstedene og tilbake igjen!

9.vindu: Med brodder og hodelykt

2009-12-09T20:08:00.002+01:00

Det er tid for brodder og hodelykt, både når jeg går til Sandom om morgenen, og når jeg kommer tilbake. Når jeg skal hente ved bak huset, eller mat i fryseren i kjelleren på Veslestuggua.
Når det fryser på, kan isen på elva få nydelige formasjoner, som små kunstverk.

Isen gir meg assosiasjoner til et dikt:

medmenneske

me trampa i storsko
over dei frosne
markene til kvarandre

me trampa hol
isbitar og glasbrot

sjå
ein stiltrar seg berrføtt
mellom spora
han blør

vil me nokon gong
trø varsamt
berrføtt
innover mot kvarandre

miskunne deg over oss
du som let signing
veksa or sår

Vindu 8: Adventsmøte i prestegarden

2009-12-08T21:51:00.002+01:00

Kald og mørk desember - ettermiddag - men i prestegarden i Lom er det varmt og godt, stearinlysene er tent og adventspynten framme. Prestegardens Misjonsforening ( NMS) hadde sitt tradisjonelle adventsmøte. Men stemninga er ikke helt på topp. Prestefamilien skal flytte i februar. I over hundre år har disse stuene huset foreningsmøtene. Kommer det noen som vil fortsette å ha foreningsmøtene her og være med og samarbeide, tro?
Planene for det første halvåret er lagt. Jeg har blitt utfordra til å ta ansvar for to av møtene, pluss det vi skal ha på Sandom i juni...
Det er mange misjonsforeninger som legges ned på grunn av høy alder og manglende rekruttering, men foreninga i Lom er faktisk ei av dem som er liv laga! Jeg er ikke den yngste, og vi er ofte flere enn på bildet. For meg er ialle fall misjonsforeninga et av de viktigste båndene til bygda her. Og vi holder ikke bare på gamle tradisjoner: En av de nyeste er å skrive navnet sitt på en lapp som vi legger i ei krukke og sender rundt.Så trekker alle en lapp, og den personen skal vi be spesielt for til neste gang.

7.vindu: Flere lys tent

2009-12-07T18:27:00.002+01:00

Nå er det temmelig "skjømt" når jeg går fra Sandom mot Nystuggu etter endt arbeidsdag. I tillegg har det meste av snøen forsvunnet. Men i går kom adventstreet opp. Det kjempet seg gjennom vindkastene og lyser over tunet, like trofast idag.
Av og til tenker jeg på retreatbevegelsen som lys spredt over hele landet.
Det høres kanskje pretensiøst ut, men hvis jeg ikke trodde på det jeg driver med, kunne jeg vel like gjerne slutte? - Og det morsomme med bevegelsen er at vi snakker om bønn og at vi gjør det, ja, sånn rent privat også, uten å bli flaue, eller bli mistenkt for selv-skryt. Akkurat som i Japan, eller på Alternativmessa, for den saks skyld! Ja, vi bryter en del tabuer, og jeg elsker det!

Som for eksempel den gangen jeg satt på toget fra Oslo og skulle hjem. Det er mye en kan lese i timene det tar å komme til Otta, så hvorfor ikke Bibelen? Toget kan godt brukes til Jesus-meditasjon og liknende, så lenge sidemannen ikke er interessert i å snakke.
Den første innskytelsen er å gjemme seg litt beskjedent mot vinduet, men så får jeg lyst til å være skikkelig uskikkelig! Jeg holder forsida så godt synlig jeg kan, mens jeg halvt venter å bli tilsnakka av noen... Kanskje ble jeg inspirert av ei jente med mørkere utseende, som åpna sin hellige bok ganske så usjenert til tross for at setet ved siden av henne var opptatt. På grunn av språket kunne jeg ikke se om det var Bibelen eller Koranen hun var fordypet i. Uansett ble hun et forbilde for meg, et lys som oppmuntret meg også til å følge etter.

Jeg tror ikke noen hadde vondt av det.

6.vindu: Om å velge det som er godt for deg

2009-12-06T17:00:00.002+01:00

2. søndag i advent. For meg er denne dagen som et mellomrom å slappe av i. Jeg har lånt 2 dvder og skal være sløv og samle krefter. Forrige helg var jeg opptatt med Lys Vaken mm, og neste helg skal jeg til Gardermoen og ta imot besøk fra Japan for ei uke. Da skal vi også ta med oss litt av julegatene i hovedstaden, har jeg tenkt. Så idag stopper jeg opp, som mellomrommet mellom utpust og innpust.

Denne søndagen tenker vi også på at Herren skal komme tilbake, og det gjelder å være våkne og ventende, men ikke inaktiv heller.

Et uttrykk jeg har lært gjennom ignatiansk åndelig veiledning, er "å gjøre det som er godt for deg", det vil si, det som gir den beste ettersmaken. Dette høres kanskje veldig åndelig ut, men åndelighet er for hverdagen og valgene der.

I dag, for eksempel, sov jeg til 10, hadde en rolig frokost mens jeg hørte på radioen. Ute er det ikke spesielt godt vær. Sola forlot oss for over 1 måned siden. Etter morgenbønna vil jeg helst kaste meg over filmen. Men stopp, er det egentlig det som kjennes best etterpå?

Oppmuntra av Ignatius tar jeg på tur-utstyr og putter Kristuskransen i lomma. Min vesle, private Ignatius må også ut. Det har vi begge godt av!

Så tar jeg fatt på tre-kvarters-runden, turalibiet når det kjennes for langt til toppen. Og det gikk som jeg visste: Vel oppe på den flate skogsveien, der elva og gårdene på den andre sida er noen meter lenger nede, og fjell og himmel nærmere, våkner følelsen av at dette var det gode valget, for fullt! På veg ned bakkene igjen møter jeg en mann med 2 unge Golden Retrievere, og hilser på dem. ( Og jeg er glad for at jeg snart skal spise lunsj mens jeg koser meg med filmen, og vet at det vil bli enda bedre enn om jeg ikke hadde kommet meg ut først....) Trivielt og selvsagt? Kanskje det, men slik kan hverdagens åndelige vandring arte seg mens vi venter, og kanskje møtet da blir enda hjerteligere?

5.vindu: Advent og oppbrudd

2009-12-05T22:43:00.003+01:00

I dag rakk jeg nesten ikke å åpne vinduet. Hele staben på Sandom var på møte på Johannesgården, sammen med to fra styret, de som er vårt kontaktutvalg og som er en støtte og styrke for staben og Sandom.

Vi snakka om hvordan vi best kan presentere retreaten for den som ikke kjenner til den, eller synes at terskelen for å reise på retreat, er høy.

I samtalens løp kom ordet "oppbrudd" fram. Retreaten hjelper deg til å ta ansvar, stå på egne bein, og å våge å gjøre oppbrudd. Den hjelper deg til å gå en annen veg. Hvis det er det du skal.

Det kan f.eks. skje i samtalerommet, som tegninga viser til:

landskap stig fram
mellom oss

den gamle vegen
sperra av jord og stein
og den nye vegen
framom dei

mitt liv stig fram
i rommet mellom oss
og eg går inn i det
- eit og eit steg

Advent - tid for oppbrudd?

4.vindu: Lys for det som var og det som ikke blei

2009-12-04T18:34:00.004+01:00

Advent er tid for å se seg tilbake. Gjøre seg til venns med det som var og det som ikke blei. Ta den tida lyset trenger for å brenne helt ned. Da er det tid for å gå videre.
Advent forteller jo om noe nytt som er på gang.

helgemesse

tenn sorgens lys
i mine rom
og la det brenne ned
men tenn det først
så jeg kan se
at ingen er der mer
jeg kneler ved en stein i snø
to navn står hogget inn
i lyset ser jeg begge to
tenn sorgens lys for dem

tenn sorgens lys
for alle barn
jeg ikke tok i favn
tenn sorgens lys for ham et sted
som skulle
gitt dem navn

det tomme rom
er grenseløst
tenn sorgens lys
og be

tenn lys, tenn lys
i disse rom
og la dem brenne ned

3.vindu: Flere lys

2009-12-03T16:08:00.003+01:00

gudstjeneste

tenn lys i forrevne rom
la flammene danse med smerte
over tapt liv

tenn dine lys blant klipper
der smerten danser barbeint gjennom mørket

smerten som elsker Jesus
danser seg til blods
under skarp himmel

utgytt for deg

2.vindu: Etter stjerna...

2009-12-02T22:31:00.002+01:00

I kveld gikk den store julekonserten av stabelen - Stjerna fra øst av og med Geirr Lystrup, og balalaika- orkester fra Moskva. Lomsklangen deltok, med en lokal kvinnelig solist. Det var moro å være med å synge, for fullt hus i Lomskyrkja.
Stjerna fra øst forteller om Josef og Maria på flukt over taigaen med Ongen. I snø og kulde.
Der mye vakkert og mirakuløst skjer.

Advent og jul har også rom for smerte.
Kanskje jeg derfor våger dette diktet til ettertanke ikveld?

de forkrøpledes dans
med smerte
- de du ikke la hendene på

de krumbøydes dans
med tårer
- de du ikke rørte ved uten
for å velsigne dem med ild

danser seg til blods
under hard himmel

danser med den tornekronede
under tause trær

luk 13,10-17

1.vindu: Hvorfor skriver jeg adventsblogg?

2009-12-01T18:31:00.002+01:00

Kanskje er det mest for min egen skyld, for lettere å kunne være i og holde fast ved disse dagene før jul?
På kjøkkenbordet på Sandom står adventsstaken - nå når det ikke er gjester, foregår adventsritualet på kjøkkenet. Ved morgenbønn eller lunsj.
Da jeg hadde tatt dette bildet, la jeg merke til korset bak lyset.
Det minner meg om at advent er tid for ettertanke og selvransakelse, tør jeg å bruke det gamle ordet bot? Er det ikke det lillafargen betyr også, egentlig....
Så la oss ta med et lite dikt om kors og lys til ettertanke i dag:

kross - skuggen

me kastar skugge
kvarhelst me går
i Guds sol

skuggane fell
på dei som er mindre
og dei frys

lat oss ikkje løyna
Himmeriks ljos
for kvarandre

me er alle
under kross - skuggen

Stjerna fra øst

2009-11-30T17:29:00.004+01:00

Etter Lys Vaken og messe i Lomskyrkja, fakkeltog og julegrantenning med juletregang, var det endelig tid for å ta fatt på min egen stue. Adventsstjerna er på plass, og krybbefigurene jeg laga i Japan for over 20 år sida, på plass under den. Noen synes kanskje det er i tidligste laget med julekrybbe, men jeg tenker at det er fint å ha den til å minne seg om hva det er vi holder på med.

Ca. 10 grader minus, litt snø, klart med måne, slik kunne vi gjerne ha det hele vinteren....

Dagen er kort, men i mørket med stjerna foran seg er det tid for å grunne på noen

Førjulsmysterier

Maria

Dine perler glitrer i halsåpningen

På en tråd av smerte

Josef

For hver av dine tapte drømmer

Finner Gud en ny

Velkommen til adventsbloggen!

2009-11-29T12:36:00.002+01:00

Lys i den ærverdige Lomskyrkja etter midnatt!!! Hvem kan det være?
Her overnatta 18 barn og noen voksne, deriblant noen som var lysvåkne hele natta.
Adventsbloggen blei litt forsinka idag, men det tok si tid å stelle til og rydde etter frokost for ca 40 personer, barn og foreldre, og rydde etterpå.
Lys Vaken i Lom hadde Kristus-kransen som tema, og vi gikk på skattejakt etter perlene, laga vår egen krans som vi fikk med heim sammen med ei bok, og vi lærte litt om noen av perlene.
- Trodde du ikke at 18 elleve-åringer kunne lukke øynene og være stille ei lang stund?
Det gjorde de da vi snakka om stillhetsperlene, og alle var enige om at det var bedre å lytte til bibelfortellinga når vi først hadde vært stille.
Midt på natta toget alle sammen opp i Presthaugen for å grille, og ake på snøen som kom til advent.
Beste svar hørt underveis: - Hvem eier kyrkja her?
- Oss!
Lyder bra for Lomskyrkja si framtid, ikke sant?

Til ettertanke:
Et dikt om lys i begynnelsen av advent:( med bakgrunn fra Japan der de ikke har billysene tent hele tida!)

når jeg tenker på deg som verdens lys

ser jeg for meg billykter

rader av billykter

når sola har gått ned og det

ennå ikke er helt mørk

lykter imot som tennes

fordi mine allerede var det

og de som minner meg om

at nå er det på tide med lys

når jeg tenker på verdens lys

tenker jeg på billykter som smitter:

det var noen som så min tro

og tentes av den

Ventetid

2009-11-22T20:08:00.002+01:00

når ljosa har brunne ned
skal eg møta deg

når skuggane
vert lange
når himmelen bleiknar
ved morgongry

du brenn i mitt rom
eg ventar ved vindauget
når tida er inne
dine steg i trappa

når tida har brunne ned
skal eg møta deg

Friendly Companion(refleksjon etter Mark 10:46-52

2009-10-11T22:57:00.002+02:00

You stood still
commanded him to be called
- wonderful authority!
You stopped when you heard him cry,
stopped and saw him. Standing still.
Not regarding the people you were talking to,
the people pressing on,
wondering why you did not seem to be listening any more,
why you did not answer.
You just saw him.
You just saw me.
And stopped the world. Time frozen.
You stood still - you are standing still holding me with your gaze
until I come alive and rise to meet you.
Discernment - you, the perfect friendly companion!

So you are here standing still by me while I kneel down on my floor.
I can only see your feet and the hem of your garment,
though I am wonderfully aware of your presence:
- What do you want me to do for you, -?

You ask me by name,
you really mean it,
and I say: - Let.........!
but as I have uttered the words I somehow feel bewildered.
Is this what I want, what I should ask?
( It is a very risky business to ask, come to think of it!)

You are very special, Lord,
in that you somehow let me choose, let me pick.
You truly are a wonderful friendly companion!

You told him: - Go your way. What did he do?
He followed you - he chose your way.
Again - you let him choose.

So I reconsider my request - I want to see, too, I want to see
my way, going your way-
following my truly friendly companion on the way
where I will stand still with you - reflecting somebody`s call.
We stop the world. We gaze. We are present.

Lord, make me a truly friendly companion
knowing I do not walk alone
I pray as we go on together - your way and mine.

Mer fra fjellvandring i september

2009-09-23T21:25:00.002+02:00

Retreat med fjellvandring i september

2009-09-23T21:20:00.002+02:00

Rasteplass langs Kollavegen: Under en åpen himmel

2009-06-28T08:10:00.002+02:00

Sandom Seng & Frokost?

Nei, dette er ikke en ny form for retreat.... men for deg som kommer kan det kanskje bli en smak av det, hvis du vil?

I 2 uker i sommer :
18.-26.juli
17.-23.august

tilbyr vi overnatting med frokost for deg som kommer forbi som turist, eller gjerne vil se hvor og hva Sandom er, uten akkurat å være med på en retreat.

Vel, vi har ikke TV på rommet, men istedet kan du betrakte Otta-elva som sakte renner forbi utenfor vinduet ditt, eller gå en lang kveldstur i Kollen eller langs stabbestein- vegen.

Skikkelige dobbeltrom har vi heller ikke, men vi setter ei ekstra seng eller madrass inn på rommet om du ønsker det.

Det vi kan tilby, er stillhet, ro, atmosfære, en rasteplass under åpen himmel ( ikke bokstavelig talt!) og vennlige husfolk som tar imot.
Du kan få avslutte dagen og begynne ferden videre i kapellet vårt, og når hovedhuset er åpent, har vi ei koselig peisestue der du også kan få lese Vårt Land.
Disse dagene er ikke avis-frie som retreaten er...

Praktiske opplysninger:

Enkeltrom med frokost kr 400
Ekstra seng/madrass på rommet kr 200

Tider kveld:
Åpent kl 19-22
Kveldsbønn kl 21

Tider morgen:
Åpent kl 08-11
Morgenbønn kl 0930

Les mer om Sandom og om hvordan du kommer dit på

www.sandom.no

Eller ring og spør!

Frå elvebredden

2009-06-15T21:36:00.003+02:00

kom berre nærare
eit steg til ut på djupet

det er på overflata
det stormar

mine djup er prega
av stor ro

når vatnet er heilt roleg er det ikkje vatnet eg ser, berre skog og himmel
vatnet synest ikkje
å vera den som avspeglar Deg utan å synast

når vinden kruser overflata vert avspeglinga forstyrra
berre djupet er roleg

slik er eg i Deg
vind og stille

Hvorfor drar jeg på retreat?

2009-06-07T20:44:00.004+02:00

Fordi jeg ønsker å komme i kontakt med det dypeste i mitt liv sammen med Den jeg er trygg på, så vi kan gå videre sammen, helere, tryggere, Jesus og jeg. For å få ro til dette kan det være godt å legge hverdagen bak seg og reise vekk fysisk . Derfor driver vi retreatsteder som Sandom i Ottadalen.

Sandom ligger ved den verneverdige Kollavegen, og er kanskje best kjent for 5-dagers-retreatene med fjellvandring, som går fra juli til september.
Men vi har ialt 20-25 retreater fordelt over hele året, også i høytidene. Da følger vi bibelfortellingene tett og fordyper oss i høytidens innhold. Vi har tause retreater der du selv tar mye av ansvaret for din daglige vandring med Herren, og mindre tause, der du i større eller mindre grad følger gruppa. Uansett legger vi opp til tidebønner, Jesusmeditasjon og tid til å være i naturen.
På loftet i Stillhetens Hus , bak det gamle orgelgalleriet, har vi i vinter rydda et rom for kreativitet: " Skapar-rommet". Det er et rom der du kan skape noe selv, og et rom der noe kan bli skapt i deg, eller gjennom deg.
Ved Kollavegen er det dekka et bord - på mange vis:
En stol for deg står i kapellet.
Et rom står ferdig med et velkomstkort, en dekorasjon og ei skål med Non-stop: Du er venta. Guds kjærlighet til deg er uendelig.
"Kom, for alt er ferdig!"

Når tørsten blir plagsom, er det tid for din årlige retreat:
Der vil Han lede deg til vann der du finner hvile, og dekke bord for deg midt foran de vonde og vanskelige tankene og følelsene som også kan dukke opp i stillheten...
Men ta sjansen likevel - velkommen på retreat!

En omveg når du vil gjøre litt mer ut av heimvegen etter arbeidstid

2009-05-16T20:17:00.006+02:00

Våren kommer til Sandom

2009-05-16T20:04:00.002+02:00

Sol og snø

2009-03-25T21:04:00.003+01:00

Sett fra elva ligger "baksida" av Kollen ennå i skygge, men nå er det ikke lenge før mars-sola lyser opp tunet på Nord-Sandom også! Nå kommer den inn så vidt på morgenen, men hvis vi vil sitte i sola, må vi nesten ned til elva.
Sandbankene har kommet fram, og vi kan faktisk gå en bra runde på elva, og bare nyte sola og landskapet som åpner seg opp. Lomseggen er et flott syn i sol og snø!
På en av fridagene mine tok jeg for første gang bilen og dro til Lemonsjøen alene for å prøve løypene. Jeg merker at jeg har kommet bort fra det å gå på ski, og det krever litt å komme seg ut. Men det er flott når det først er gjort! I Japan var det ikke mye ski-gåing de siste årene, bare en sjelden gang i slalombakken...
Det var silkeføre med strålende sol, i alle fall helt til jeg var ferdig med rast og niste. Jeg fant igjen gapahuken fra sist vi var her, og sola skinte akkurat inn i kroken min. Med ferielektyre på japansk, grønn te og rislapper med brunost hadde jeg det riktig så bra!

Retreat hos søstrene

2009-03-19T21:09:00.003+01:00

Min retreat

- å glede seg over de små, enkle tingene, som en kopp kaffe og knekkebrød med brunost og hjemmelaga mandarinmarmelade på

- å ta fram de japanske malersakene som dessverre stort sett får kvile ellers i året. Male bildene som dukker opp under bønna eller greinene på treet utenfor kjøkkenvinduet. Legge merke til at de har knopper som snart er bristeferdige.

- å ta et langt tilnærmet japansk dukk i badekaret som avslutning på dagen. Barnlig begeistra over at det var et badekar der, og ikke bare dusj!

- å pynte kjøkkenbordet med en brikke fra skuffa og et lys fra stua, dekke på til seg selv som om jeg var gjest, og det er jeg jo!

- organisere dagen mellom tidebønner, egne bønner, måltider og turer, og kjenne at det er rom rundt meg, ikke bare i det åpne landskapet, men rom for tanker og følelser som ellers lurer under overflaten.

- sitte på kne på golvet i kapellet helt alene, så lenge jeg vil. Og sammen med søstrene på deres tidebønner, der stillheten møbleres med var strengemusikk. Være i fastetida - vi har lagt vekk halleluja sammen med kjøtt og kaker, og jeg lærer mer om hvordan vi kan møblere fasten.
Og nå vet jeg endelig hva liturgi er!

- ta fram strikketøyet med det vanskelige mønstret som det ikke var ro for å begynne på hjemme. Bare stillheten som akkompagnement, men jeg savner hverken musikken eller lydboka.

- å gå tur sammen med sine egne tanker, kjenne på sinne, på skuffelse, på besluttsomhet og fred. Retreat er rom for bakoverblikk, men også for avgjørelser, men de skal ikke framskyndes. Når tida er inne, tar de rommet.

- å få komme inn til dekka middagsbord når tida er der, nyte maten og utsikta uten sosial prat. Den får kvile når lydboka settes på.

- å endelig kunne be og betrakte Jesus uten å tenke på tida. Bare betrakte og være stille.
Være i skjæringspunktet mellom å vente på å bli vist og å kjempe seg fri fra det som vil avspore.
- å få søndagsfrokost med bordvers der jeg endelig fikk bruk for skolefransken igjen!

Jeg hadde min egen, årlige retreat som gjest hos søstrene på Engen. Takk for gode dager!

Solfest

2009-03-10T19:16:00.004+01:00

Nå fyller solskinnet dalen, og sola smilte til meg gjennom trærne da jeg gikk på arbeid. Snart ligger også Sandom-tunet badet i sol. Endelig!
Jeg er beruset av lyset, av at dagene blir lengre og lengre. Det må være en yrkesskade fra Japan at jeg lengter etter våren. På tross av blendende skiføre rundt omkring! Det kjennes så lenge til. Hverken april eller mai er til å stole på, ikke som jeg er vant til. Og selv ikke sommeren behøver å trylle fram den etterlengtede varmen.... Jeg har visst glemt av hvor hett det var, og hvor lei jeg kunne være!

Uansett, igår var det solfest rundt bordet på Sandom- kjøkkenet, i kjent stil. Hovedpersonen stakk ansiktet fram mellom trærne i Kollen og strålte til oss. I kapellet sang vi Frans av Assisis solsang og takket han er skaper av lyset og selv som skinner som sola, før vi krøp opp i loftsrommet Elia for å be det inn som kreativitetsrom. Du er velkommen til å komme på retreat og prøve rommet!

Det går fort når sola først kommer.
Tunet ligger stille etter retreaten, nå kommer det ikke retreatgjester før til palmehelga, og i påsken. Vi har ledige plasser fremdeles, så det er bare å ta kontakt! En påskeretreat på Sandom vil du garantert ikke glemme. Det er som å ta påsken tilbake fra kjøpekrefter og turistreklame og gjøre budskapet til sitt eget igjen.
Retreat kan være å ta en sjanse, men det er ofte det gode valget.

Selv om tunet ligger stille, er det aktivitet inne. Vi forbereder kommende retreater. Her er jeg ganske så fornøyd over å ha bakt min første porsjon av Sandoms nattverdbrød, selv om de ikke var 100 % vellykka. Det kan du jo konstatere selv, som sagt.
Som du ser, har vi heller ikke restriksjoner på hodeplagg, bortsett fra at enkelte kjøkkensysler krever dem. Men det er ikke bare brødbaksten som gjør meg fornøyd: I morgen forlater jeg åstedet for ei stund og drar til Engen for å ha min egen retreat hos søstrene der noen dager!

- Men jeg fikk ikke komme inn på kjøkkenet.
Og nå har jeg venta i flere timer!

Slik går det når pusen følger med tilbake til Sandom etter middagsbønna i Veslekapellet.
Men det hører med til å oppdage verden.

Sola er her igjen!

2009-03-03T22:29:00.004+01:00

3. mars er soldagen på Sandom-tunet. Etter å ha ligget i skyggen siden 13.oktober skinner sola endelig på klokketårnet! Anne Karin på veg over tunet løfter armene i velkomsthilsen og takk. Vi kan ikke rope, vi har da taus retreat, stille ute og inne. Men peke, smile og glede oss kan vi!
Det var ikke så mye å se av sola idag, men at korset lyses opp, er vel det viktigste? Heretter går det bare framover like til sommeren...
Men se, hvem er det som henger i klokketårnet? Du trenger vel ikke å klyve opp for å ringe til veksellesning, Steinar?
De hadde nok ikke fløyet dit opp, men det må ha vært noen spøkefugler som ikke hadde annet å ta seg til i vinterferien. Det hender nemlig at en eller annen prøver klokketauet i utrengsmål, fortrinnsvis på et tidspunkt når alle andre sover. Ingen av oss har hørt noe, og hvis en ringer slik at tauet henger seg opp og ikke kan nåes på vanlig vis, foregår det ikke helt lydløst.
Jo, vi innrømmer å ha vært alene hjemme ei stund, men det var ikke oss!

På bloggen igjen

2009-02-22T15:26:00.003+01:00

Etter at jeg begynte på adventskalenderen ble det bråstopp i bloggen, både på grunn av at det ble travelt med alle juleforberedelser, og fordi jeg fikk problemer med internett. Så var det bare vanskelig å starte igjen...
En av grunnene er sikkert at mens jeg var i Japan, var formålet med bloggen klart og tydelig: Å informere om arbeid og liv i Japan. Jeg lurer nå ofte på hvorfor jeg skriver blogg- og da er det ikke like lett å være motivert for å skrive. Vil jeg fortelle om livet på Sandom, og drive PR? Eller er det mer personlig? Jeg er ikke helt sikker på hvilken linje jeg skal legge meg på.

Vel, idag vil jeg i alle fall presentere Ignatius, som flytta inn sammen med meg i september, og nå er blitt stor katt som følger ivrig med i det som skjer i tunet på Nord-Sandom. Gamlepusen Sofus sine bevegelser er av spesiell interesse, samt snømåking.

Ignatius har kommet over sin villeste periode, og begynner å leve opp til navnet sitt. Om morgenen er han på plass i gyngestolen( les: bønnestolen) og venter på at jeg skal sette meg ned. Da legger han seg til ro på fanget, og ligger der til jeg må gå igang med frokosten.

Ignatius er skrivebordskatt. Han klarer fremdeles å presse seg ned i korga med A4-ark, og er parat til å hjelpe med bloggen, om det skulle trenges. Skriveren er også av stor interesse.
Men også en aktiv pus må slappe av. Ignatius har oppdaga at senga med ullteppe og dyne er både mykere og varmere enn hans egen. - Er jeg ikke fin, kanskje???
Og når jeg kommer fra arbeid på Sandom, kommer han hoppende og skal ta imot. Det er ikke så farlig for en liten katt å gå noen ekstra skritt, når han får komme inn til matfatet etterpå!
Han blir ofte observert i området rundt Veslekapellet på Nord-Sandom. Med et slikt navn skulle det vel ikke forundre noen! Selv om han ikke kan la være å plage Sofus av og til....